-om Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer sine sjokkerende anbefalinger om barn og søvn

I den siste tid har søvndebatten blusset opp igjen. Med såkalte "soveguruer" på den ene siden, og mer tilknytningsorienterte aktører på den andre. Felles for partene er at de ønsker å bidra til at familier som strever med søvn skal få veiledning, hjelp og forhåpentligvis god, trygg søvn for alle parter. Men hvor er helsemyndighetene i dette? Er barn og søvn bare et tema for helsesøstre og trøtte foreldre?

Søker man opp søvnvansker eller baby+søvn på nett får man stort sett opp artikler fra ulike helsemedier, netthelsesider, mammaforum, samt en og annen blogg. Leter man litt grundigere finner man informasjon fra helseforetakene ved Helse Vest RHF og Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer. Første gang jeg fant siden tenke jeg: Yes! informasjon fra spesialisthelsetjeneste, det må jo være bra! Så feil kan man ta...

Under overskriften "Gråtekur eller ikke?", debatterer gråtekur-tilhenger Nina Misvær og Tilknytningspedagog Ingrid Prøsch babyer og søvn på www.mammanett.no.

http://mammanett.no/barn/graatekur_eller_ikke

Her er et hjertesukk fra en barnehagemamma:

"Dette er visst noe nytt de har begynt med i bhg til min fireåring. Det første han sa da jeg hentet i går var "x, x og x klarte ikke å være stille, så vi fikk ikke rosiner". I dag sa han "i dag fikk vi rosiner, fordi jeg var streng på de som ikke ville være stille. Det hjalp at jeg var streng!".

Dette kjenner jeg at jeg IKKE liker. Slik jeg ser det så fører dette til at de stille barna blir negativt innstilt til de som har vanskelig for å være stille og at noen utnevner seg som veslevoksne "oppassere". Sånn som min. Jeg synes ikke det er barns jobb å passe barn - ikke på den måten der."

Jeg er helt enig med deg i at dette er ikke bra. Dette vitner om et utdatert barnesyn og en pedagogisk hjelpeløshet og korttenkthet det er skuffende å lese om. Ennå tristere er det at denne holdningen er svært utbredt blant pedagoger på alle trinn - fra barnehager til videregående skoler.

På Folkehelseinstituttets hjemmeside kan vi lese dette:

Helsemyndighetene anbefaler å fullamme i 6 måneder etter fødselen, fordi amming blant annet fremmer normal utvikling av sanser og tankeevne hos barnet, og beskytter barnet mot smittsomme og kroniske sykdommer. Likevel er det mange som ikke gjør dette.

Hvor få det er som faktisk fullammer til seks måneder er overraskende, og i en annen artikkel på samme side kan vi lese dette:

"99 prosent av nybakte mødre i Norge, starter å amme. Åtte av ti ammer fortsatt når barna er seks måneder gamle. Ved fire måneders alder får 44 prosent av barna fortsatt kun morsmelk, men bare 2 prosent ved seks måneders alder. Dette kommer fram i en studie fra Folkehelseinstituttet og Rikshospitalet der man har studert årsaker til at mødre slutter å fullamme før babyen er seks måneder." Kilde

Tallene er hentet fra Mor og barn-undersøkelsen. Blant annet viser undersøkelsen at det er større sjanse for at mor slutter å fullamme når barnet er mellom en og tre måneder dersom barnet har fått morsmelkerstatning, sukkervann eller vann i første leveuke. 2 prosent er et overraskende lavt tall. Men når vi leser at en av grunnene for dette lave tallet kan skyldes denne tidlige påvirkningen i første leveuke er det kanskje ikke så overraskende likevel?

I alle familier er det viktig å forsøke å skape balanse mellom alle familiemedlemmenes behov. Et prinsipp vi kan legge til grunn er dette:

"Søk balanse for deg og familien" - og utdypet kan vi si: "Det er lettere å være emosjonelt tilgjengelig når du føler at du er i balanse. Skap et støttende nettverk, sett realistiske mål, sett mennesker før gjenstander, og ikke vær redd for å si "nei". Gjenkjenn individuelle behov i familien og møt dem i størst mulig grad uten å gå på akkord med din fysiske og psykiske helse. Vær kreativ, og ha det moro som forelder, og ta tid til å ta vare på deg selv."

Ja - så enkelt, og likevel så utrolig vanskelig. De fleste familier må aktivt jobbe med dette punktet hver eneste dag, og utfordringene står i kø i den travle hverdagen de fleste lever i. I balansegangen ligger lykken begravd, og livskunstneren i oss bør få styre valgene våre.

1. Vi forventer at barna klarer ting før de er klare

Vi hysjer på spedbarna. Vi ber 2-åringen å sitte stille. Vi ber 3-åringen å rydde rommet sitt. I alle disse situasjonene har vi urealistiske forventninger. Vi legger til rette for skuffelser for oss og for nederlag for barna da de ikke klarer å møte våre forventninger. Mange foreldre ber sine små barn om å gjøre ting som selv en ungdom ville finne vanskelig. Kort sagt så ber vi barna om å slutte å være den alderen de faktisk er.

2. Vi blir sinte når barna ikke møter våre behov

Et barn kan ikke gjøre mer enn han kan. Dersom barnet ikke kan gjøre det vi spør han om, stiller vi både urettferdige og urealistiske forventninger og krav. Vårt sinne gjør ting verre. En 2-åring kan bare oppføre seg som en 2-åring, en 5-åring ikke kan være som en 10 åring, og en 10-åring ikke kan oppføre seg som en voksen. Å forvente mer er urealistisk og lite hjelpsomt. Det er grenser for hva et barn kan mestre, og hvis vi ikke aksepterer disse grensene vil det føre til frustrasjon på begge sider.

Søvndebatten raser i media om dagen. Og det er bra! Vi trenger en masse fokus på at det finnes en mengde gode alternative måter å hjelpe barn og familier med søvn på enn å la dem ligge å gråte helt utrøstet. "Trollene sprekker i dagslys" heter det seg i eventyrene, og skrikekurenes sanne ansikt sprekker kanskje det også når lyset settes på.

De fleste foreldre kunne ønske seg barn som kunne legges ned i en seng klokken 19 om kvelden, og så sove der uten å trenge omsorg før neste morgen. Det ville jo vært deilig å få kvelden som voksen sone med ren samvittighet. Men det er det ikke realistisk å kunne forvente.

Så bra at det i stadig økende grad settes fokus på at det finnes alternativ til å la barn skrike seg i søvn!

Her er en lenke til en artikkel i Aftenposten med tittelen:

"Vil forby skrikekurer for spebarn"

Vi leser blant annet:

Nå vil flere av dem som representerer den nye retningen de konservative holdningene til livs. De mener helsemyndighetene bør innføre et forbud mot at helsepersonell kan gi småbarnsforeldre råd om skrikekurer.

- Det er 25 år siden det ble forbudt å slå barn for å oppdra dem. Det finnes nå stadig mer forskning som viser at det er psykisk skadelig for barn å bli forlatt gråtende. Derfor er det på høy tid at også dette blir ulovlig, sier Nina Stanghov Ulstein. Hun er spesialpedagog, småbarnsmor, står bak bloggen "lykkeligbarndom" og initiativtager til forbudet mot skrikekurer..

Hun får støtte fra likesinnede bloggere og andre søvneksperter, som Caroline Teigen. Hun driver søvntjenesten "sovehjelp.no".

- Det er psykisk terror å la barn ligge alene og gråte. Når det nå finnes forskning som viser at det ikke er bra, så er det på høy tid at profesjonelle forbys å anbefale det, sier Teigen.

Men synd at det også denne gangen, i velkjent Aftenpostenstil, er skrike-rådgiverne som får siste ordet samt ekspertplassen i "Spørsmål og svar"... Men begynner vi å se en noe mer nyansert holdning også hos dem nå?

Vi er glade for at verden går fremover når det gjelder å endre samfunnets holdninger til barnegråt, og vi i Tilknytningspedagogene er stolte over å være en del av dette arbeidet!

I Glade Barn-magasinet på nett bidrar Tilknytningspedagogene med råd og innspill til hvordan få en god start på barnas skoleliv.

Her er noen sitat:

"Prøsch, som også driver Tilknytningspedagogene.no, forklarer til Gladebarn at det er viktig å skape et godt samtaleklima hjemme, slik at det er lett for barna å fortelle hvordan de har det og hva som skjer.

- Dette bør man jo selvsagt legge til rette for barna allerede fra de er små, men det er aldri for sent.

Pedagogen understreker at barn ofte er slitne når de hentes på skole/SFO - og "jeg husker ikke" er et vanlig svar å få.

- Forsøk å vente litt med spørsmålene - noen timer - eller en dag eller to - da er det mye som kommer opp om man har en god samtalekultur i familien, råder hun."

I Foreldre & Barn er det i en flott artikkel om tilknytningsomsorg, skrevet av Marit O. Bromark. I artikkelen møter vi Ingvild Melby og hennes familie. Ett av Melbys gullkorn er:

"Det er barna som skal løsrive seg fra oss, ikke omvendt".

Tilknytningspedagogenes Ingrid Prøsch er intervjuet i artikkelen og vi leser blant annet følgende:

Ifølge fagpedagog Ingrid Prøsch er tilknytningsomsorg mer et menneskesyn enn en metode. – Det er strengt tatt ikke oppdragelse, men en måte å forholde seg til barn på, sier hun.