1. Vi forventer at barna klarer ting før de er klare
Vi hysjer på spedbarna. Vi ber 2-åringen å sitte stille. Vi ber 3-åringen å rydde rommet sitt. I alle disse situasjonene har vi urealistiske forventninger. Vi legger til rette for skuffelser for oss og for nederlag for barna da de ikke klarer å møte våre forventninger. Mange foreldre ber sine små barn om å gjøre ting som selv en ungdom ville finne vanskelig. Kort sagt så ber vi barna om å slutte å være den alderen de faktisk er.
2. Vi blir sinte når barna ikke møter våre behov
Et barn kan ikke gjøre mer enn han kan. Dersom barnet ikke kan gjøre det vi spør han om, stiller vi både urettferdige og urealistiske forventninger og krav. Vårt sinne gjør ting verre. En 2-åring kan bare oppføre seg som en 2-åring, en 5-åring ikke kan være som en 10 åring, og en 10-åring ikke kan oppføre seg som en voksen. Å forvente mer er urealistisk og lite hjelpsomt. Det er grenser for hva et barn kan mestre, og hvis vi ikke aksepterer disse grensene vil det føre til frustrasjon på begge sider.
3. Vi stoler ikke på barnas motiv
Hvis et barn ikke kan oppfylle våre behov, tenker vi ofte at han er trassig, i stedet for å se nærmere på situasjonen fra barnets synspunkt. Kun fra dette perspektivet kan vi avgjøre realitetene i saken. Et "trassig" barn kan for eksempel være syk, sliten, sulten, i smerte, uttrykke følelsesmessige eller fysiske sår, eller han kan slite med en skjult årsak som matallergi. Vi overser ofte disse mulighetene og tenker heller det verste om barnets "personlighet".
4. Vi lar ikke barn være barn
Vi glemmer ofte hvordan det var å være barn selv, og forventer at barnet skal opptre som en voksen i stedet for å opptre etter alder. Et helt friskt barn vil kunne være høyt og lavt, være støyende og følelsesmessig uttrykksfullt, og vil kunne ha et kort oppmerksomhetsfokus. Alle disse "problemene" er faktisk ikke nødvendigvis problemer i det hele tatt. De kan faktisk oftere være normale kvaliteter hos et normalt barn. Snarere er det vårt samfunn og dets forventninger om perfekt atferd som er unormal.
5. Vi snur opp ned på situasjoner
Vi forventer og krever at barnet oppfyller våre behov - våre behov for ro, for uavbrutt søvn, for lydighet og så videre. I stedet for å akseptere at foreldrenes rolle er å møte barnets behov, forventer vi barnet til å ta vare på våre behov. Vi kan bli så fokusert på våre egne udekkede behov og frustrasjoner at vi kan glemme at barna er barn med egne behov.
6. Vi kritiserer og gir skyldfølelse når barna gjør noe galt
Barn har hatt få erfaringer i livet, og de vil nødvendigvis gjøre feil. Det å gjøre feil er en naturlig del av læring i alle aldre. I stedet for å forstå og hjelpe barnet, kritiserer vi ham, som om han skulle være i stand til å lære alt perfekt første gang. Å feile er menneskelig i alle aldre. Å feile i barndommen er menneskelig og uunngåelig. Men vi reagerer likevel på enkelte feil som brudd på en regel eller dårlig oppførsel med overraskelse og skuffelse. Det gir ingen mening å forstå at et barn vil gjøre feil, og deretter å reagere som om vi tror at barnet skal oppføre seg perfekt til enhver tid.
7. Vi glemmer hvor dypt kritikk og skyld kan såre et barn
De fleste foreldre forstår at å fysisk straffe et barn er galt og skadelig, men mange av oss glemmer hvor vondt sinte ord, fornærmelser og beskyldninger kan være for et barn.
8. Vi glemmer hvor helende kjærlig oppførsel kan være
Vi havner i vonde sykler av beskyldninger og uønsket adferd. I stedet for å stoppe å gi barnet kjærlighet, oppmuntring, selvtillit, og trygghet med klemmer og gode ord.
9. Vi glemmer hvor viktig vi er som modeller for barna
Det er virkelig "ikke hva vi sier, men hva vi gjør" som barnet tar til seg. En forelder som slår et barn som straff for at barnet har slått noen, lærer barnet at det å slå er helt greit, i hvert fall for makthaverne. Det er foreldrene som svarer på utfordringer med fredelige løsninger som viser barnet sitt hvordan man er en fredelig voksen. Hverdagens utfordringer gir oss vår beste mulighet for å overføre gode verdier, fordi barn lærer best når de lærer om virkelige ting i det virkelige liv.
10. Vi fokuserer på ytre handlinger og ikke på kjærligheten og de gode intensjonene hos barna
Når et barns oppførsel har skuffet oss, bør vi mer enn noe annet vi gjør, "anta det beste". Vi bør alltid anta at barnet vil godt og oppfører seg så godt som han kan omstendighetene og livserfaringen hans tatt i betraktning. Hvis vi alltid tror det beste om barnet vårt, vil barnet være fritt til å gjøre sitt beste. Hvis vi bare gir kjærlighet, er kjærlighet alt vi får.
Reprinted with permission from the Natural Child Project. Jan Hunt is the author of The Natural Child: Parenting from the Heart (2001) and A Gift for Baby (2006); and the co-editor of the book The Unschooling Unmanual. Jan offers telephone counseling worldwide on attachment parenting and unschooling. To request counseling, order her books, or for other information, visit her website at www.naturalchild.org.