Bruk av belønninger som gullstjerner og klistremerker, er utbredt i norske familier. Ofte brukes disse symbolske belønningene alene, og ofte brukes de slik at barna kan bytte inn et gitt antall opptjente klistremerker (eller pogs, BRAkort eller andre symbol) i noe de ønsker seg - en liten leke, et kinobesøk eller lignende.
Mange fagfolk anbefaler slike strukturerte belønningssystem, og mange foreldre finner inspirasjon til slike metoder på for eksempel Nannyhjelpen på TV, eller gjennom ulike pedagogiske adferdsregulerende program.
Det at belønninger er positivt er en opplest og vedtatt sannhet i store deler av vår kultur. Det samme er tesen om at dersom en adferdsregulerende metode virker så må den være ok å bruke.
Det å stille kritiske spørsmål til etablerte "sannheter" er kontroversielt. Men det er likevel ofte nødvendig.
Når vi hevder at utstrakt bruk av belønningssystem kan skade selvfølelsen til barn, er responsen ofte:
- "Men det virker så bra hos oss!"
- "Bedre med belønninger enn kjeft og straff!"
- "Barna elsker gullstjernene!"
- "Belønningene er en flott metode for å etablere nye vaner!"
- "Vi så ingen skadevirkninger av belønningene!"
Ja - vi får begynne på toppen og arbeide oss gjennom. Vil du være med på heng på!
I mange kulturer finnes ikke ros på den måten som hos oss. Og belønningsmetodene er noe som har vokst frem av eksperimenter som blant annet Pavlovs hunder. Mange har hørt om Pavlov, som levde på begynnelsen av 1900tallet, og hvordan han så at hunder som spiste siklet. Han så videre at andre ting enn mat kunne utløse siklingen, for eksempel en lampe som lyste like før maten kom. Lampelyset fikk hundene til å sikle.
Man bygde videre på disse adferdsteoriene, og mange har sett og hørt om duer og hunder og andre dyr som må trykke på en spak for å utløse en godbit, og lignende forsøk. Ut fra denne forskningen vokste en psykologisk og pedagogisk tenkning vi kaller behaviorisme, eller "adferdsteori" på norsk. Og det meste vi tenker om konsekvenser og belønninger, ros og adferdstrening - det har sitt teoretiske grunnlag i adferdsteoriene. Så denne tenkningen er ikke naturlig, men kulturlig.
Disse teoriene har skapt en kultur hvor mange ikke lenger stiller store spørsmål med om det finnes andre alternativ enn denne adferdsreguleringen,. Adferdsteoriene er langt på vei blinde for den indre psykologiske verden, og avviser at vi trenger å ta hensyn til den i adferdsreguleringen, så derfor er det ikke en del av metodene å stille spørsmål ved hva de gjør med barns indre psykologiske verden - som for eksempel med deres indre motivasjon og selvfølelse. Adferdsteoriene er også blinde for langsiktige mål (som f. eks. ansvarlighet, selvstendighet,) - det er kun adferd som er i fokus, og den er her og nå. Alle mål blir kortsiktige.
Begreper som indre motivasjon og selvfølelse er ikke en del av adferdsteorien, men det humanistiske teorigrunnlaget. Disse begrepene er viktige for de fleste foreldre og pedagoger i dag, og likevel hamrer vi løs på dem og undergraver dem ubevisst med metodene fra adferdsteoriene som ignorerer dem. I Norge i dag er kanskje Jesper Juul den mest kjente representanten for en humanistisk tradisjon.
En av grunnene til at belønninger appellerer til oss, er kanskje at de krever så lite av oss voksne, og de virker tilsynelatende bra. Vi trenger ikke se eller forstå de underliggende årsakene til adferden vi ser, vi trenger ikke sikte etter de langsiktige målene, og vi trenger ikke analysere de grunnleggende grunnene til at noe ikke går helt bra.
"Men det virker så bra hos oss!"
Adferdsregulerende verktøy som straff, forsterkning og ekstinksjon virker. Barn responderer stort sett bra på disse metodene. Skrikekurer for søvn (ekstinksjonsmetoder) virker. Straff virker. Og forsterkning (som ros, belønning etc. ) virker på de fleste. Spørsmålet er ikke om de virker eller ikke.>
Spørsmålene vi må stille er om de også har noen bivirkninger i tillegg til virkningen, og om vi er villige til å ta de eventuelle bivirkningene med på kjøpet når vi velger metoder. Vi må spørre om hvilken effekt det har på våre langsiktige mål at de kortsiktige løses med disse metodene. Det er også et legitimt spørsmål å stille om metodene er etisk forsvarlige å bruke. Disse spørsmålene blir belyst i fortsettelsen her.
"Bedre med belønninger enn kjeft og straff!"
De fleste av oss unngår å straffe barn som sliter med å lære noe. Det å "ta barn i å gjøre noe bra" er et motebegrep og innebærer å gi ros og belønninger for ønsket adferd. Her er den underliggende tanken at det finnes bare to metoder - straff eller belønning. Vi tenker at alternativet til slike reaksjoner og metoder er den frie barneoppdragelsen og ettergivenhet. Dette er ikke riktig.
Våre valg er ikke begrenset til ulike typer adferdskontroll eller adferdsregulering.
Belønning er bedre enn straff og kjeft - helt klart! Men det betyr ikke at metoden er god.
Ja, mange barn gjør det. Mange barn hater dem også. Men nå er det en gang slik at barn ikke nødvendigvis bør få alt de elsker. Mange barn elsker nugatti også, men de færreste får det som daglig pålegg. Det at barna liker en gitt ting er ikke alene et argument for at de bør få det.
Det som ofte er en del av bildet er at mange barn elsker den ytre anerkjennelsen av en gitt adferd, mer enn de elsker den indre gode følelsen av å ha fått til noe bra - og når det er tilfellet er man ute og kjøre.
Ikke bare elsker barn anerkjennelse. De trenger anerkjennelse - på en dypt personlig plan. Behovet for anerkjennelse gjør små barn samarbeidsvillige. "Barn er samarbeidsvillige inntil det selvdestruktive — og så lenge de er små, tilfredsstiller de gjerne de voksne for å få ros når de egentlig har behov for anerkjennelse. Det er ytterst betenkelig av voksne uhemmet å utnytte barns behov for ros for å få det som de vil." sier Jesper Juul i artikkelen "Belønningens pris". Det bør være oss voksnes ansvar å gi barna en god anerkjennelse på andre måter enn gjennom ytre ros og belønninger.
Det er flott om man ikke opplever bivirkninger! Det er stor forskjell på barn og hvor robuste de er, og det er stor forskjell på hvordan metodene brukes i de tusen hjem. Og det er også enorm forskjell på hvilke kommunikasjonsformer man bruker i tillegg til belønningsmetodene.
Det sagt, så er ikke bivirkninger alltid så enkle å se uten å vite hva man skal se etter. Bivirkningene av belønningsbruk opptrer ikke nødvendigvis sammen med virkningen. Ofte ser man bivirkningene gjøre seg gjeldende etter en tid, andre ganger er de vanskelige å sette i sammenheng med belønningene.
De fleste barn drives frem av en sterk indre mestringsmotivasjon. Barn lærer å site, stå og gå - uavhengig av ros og belønninger. De opplever genuin glede over det de får til, og motiveres av egen fremdrift. Vi ser at ofte når belønningene tas i bruk for litt eldre barn, så dreier en flott indre motivasjon seg over mot å bli ytre styrt. man motiveres nå av de ytre symbolene med enn det indre drivet. Når dette opptrer har man snudd skuta langt ut av lei i forhold til å nå de langsiktige målene de fleste foreldre bærer. Dette kan du gå mer i dybden på ved å lese artikkelen: Lykke-kriteriet hvor vi blant annet skriver utvikling av autonomi.
En annen skadevirkning som ofte opptrer som en følge at utstrakt bruk av belønningssystem, er at barna opplever at deres egenverdi avhenger av de ytre belønningene. Barn skiller ikke på sin adferd og sin person på samme måte som voksne. Det som virkelig er avgjørende for å vedlikeholde en god og sunn selvfølelse, er at vi møter ubetinget kjærlighet fra de vi har rundt oss. Barn opplever kjærlighet som vår adferd vel så mye som i det vi sier. Dermed er våre handlinger sterkt medvirkende for at barna skal kjenne vår kjærlighet. Når barn på barns vis "blander sammen" vår kjærlighet og adferd på den ene siden, og sin adferd og personlighet på den andre siden - ja da blir belønningssystemene farlige. Mange opplever nettopp denne belønningsbivirkningen; at deres verdi og elskbarhet avhenger av deres prestasjoner.
"Belønningene er en flott metode for å etablere nye vaner!"
En annen bivirkning vi kan fremheve er den at dersom man systematisk belønner et barn for foreksempel å utføre daglige oppgaver som husarbeid eller lekser, kan vi fort havne i en situasjon hvor barnet ikke vil gjøre dette uten belønninger. Så vi ser ofte at de eneste vanene som blir etablert er at barna forventer ytre belønninger for å yte sitt til et fellesskap eller for å gjøre sitt skolearbeid. Da er vi på helt feil kurs dersom vi har langsiktige mål om å bidra til at barna utvikler samfunnsansvar og ansvar for egen læring.
Der metodene ofte brukes, og hvor de har begrenset skadeverdi om de brukes på en fornuftig måte, er i konkret ferdighetsinnlæring i kortsiktige prosjekt som å slutte med bleier eller smokk, eller som å henge opp jakken på knaggen og lignende. Ofte ser vi at slike prosjekt iverksettes før barna er riktig modne, og da vil de kunne ha like stor skadeeffekt som beskrevet over, men er barna modne for endring så er bivirkningene ofte få. Om det derimot finnes bedre metoder enn belønningssystem, ja det er et annet spørsmål som vi ikke har plass til å diskutere i akkurat denne artikkelen.
Hvilke metoder skal vi bruke da?
Nå er vi fremme ved det sentrale spørsmålet - at dersom vi skal prøve å unngå de utvendige metodene som er født fra atferdsteoretiske dyreforsøk, og vi ikke skal gå i fella med fri barneoppdragelse og ettergivenhet - ja hvilke metoder skal vi da bruke? Neste artikkel i denne serien om metoder vil omhandle konkrete verktøy for å løse praktiske problemstillinger i vanlige norske familier! Så følg med her på Tilknytningsbloggen!
I mellomtiden kan du lese våre tidligere artikler om dette temaet:
- Ros - manipulasjon eller feiring?
- Så flink du er!
- Sitt stille! - så får dere rosiner
- Positiv selvfølelse