Tilknytningsomsorg er i vinden om dagen, og i desemberutgaven av Foreldre & Barn kan dere lese et intervju med Tilknytningspedagogene om dette, inkluderte vår liste "Slik gjør du det" - Praktisk tilknytningsomsorg i et nøtteskall.

I artikkelens overskrift står det at vi TiO-ere lar barna voksne fritt. Men leser vi artikkelen står det ganske så klart at det er forskjell på fri oppdragelse og det å respektere barnas egne utvikling. Dette er et viktig skille. Barn trenger tydelige voksne, selv om de ikke trenger rigide grenser.

Stein Erik Ulvund får også spalteplass i artikkelen. Han ønsker å poengtere at "tilknytning ikke er skjør". Vel - der er vi grunnleggende uenige, særlig for de minste barna. Mer om det i en senere artikkel. Han sier i artikkelen at det ofte antas å være noe galt med tilknytningen når et barn har et atferdsproblem. Da lever vi i ulike verdener, for den konklusjonen hører jeg sjelden. Hadde det vært så vel, tenker jeg - at man så på de emosjonelle båndene et barn bærer når de sliter med tilpasning. Da hadde vi jo nærmet oss et samfunn hvor vi faktisk kunne hjelpe foreldre og barn. Det jeg oftest hører et at det er manglende grensesetting som er årsak til alle slags tilpasningsvansker, og ikke at det er manglende tilknytning som er problemet.

Videre sier Ulvund at noen barn er født med et temperament som er så krevende at det er vanskelig å etablere god tilknytning. Vel, igjen er vi dypt og grunnleggende uenige. Det er klart at det ikke finnes regler uten unntak, og barn kommer i alle variasjoner. Men det å legge til rette for god tilknytning er foreldres ansvar - helt uavhengig av barnas krevende temperament. I min egen erfaring i det norske tilknytningsmiljøet så er det svært mange som har funnet tilknytningsomsorgen nettopp fordi de har krevende barn som krever mer enn "vanlig norsk oppdragelse" for å ha det bra. Gode foreldre gjør det som trengs for å etablere og vedlikeholde trygg tilknytning til sine barn - uavhengig av barnas krevende temperament.

Den godeste Ulvund avslutter med å påpeke at det ikke er noe galt i Tilknytningspedagogenes råd, men slenger på at barn blir kravstore og ufordragelige om de alltid blir satt i sentrum. Her er vi helt enige! Men det Ulvund ikke forstår er at vi setter ikke barna i sentrum. Vi setter den gode tilknytningen i sentrum, og det er radikalt annerledes. Det er ikke bare barnas behov for tilknytning som settes i sentrum, det er relasjonens OG de voksnes behov for gode bånd som også settes i sentrum. For å være en god forelder som trives i foreldrerollen, og som finner kjærlighet og krefter til å holde ut de krevende oppgavene som det innebærer, er det en enorm hjelp at relasjonen preges av god tilknytning og gode bånd. Man trenger ikke å kunne noe om tilknytningsomsorg for å skape trygge gode relasjoner, man trenger ikke følge alle råd for å får tygge barn. Noen ganger kan kanskje til og med et "verktøyfokus" hvor man ønsker å "gjøre alt helt rett" skade båndene mer enn de hjelper. Men det hjelper å være bevisst på trygge bånd, og på hva som kan skade båndene.

Barn som settes i sentrum av selvutslettende voksne blir ofte, som også Ulvund påpeker, ufordragelige av det. Barn som lever i trygge relasjoner hvor tilknytningen settes i sentrum pleier ofte å bli svært så hyggelig barn med omtanke og respekt for andre.

Gråetende barnHva gjør vi når barna våre er mørkeredde og urolige på kvelden? Tilknytningspedagogene er intervjuet om dette temaet på klikk.no. Følg lenken for å lese saken:

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article911919.ece

"Å være mørkredd, er en naturlig del av utviklingen til et barn, skal vi tro fagpedagog Ingrid Prøsch, som er eier og daglig leder av Tilknytningspedagogene.no.

- I to-tre årsalderen er det veldig mange barn som er mørkredde, og det varer som regel til rundt 7-9-årsalderen, sier Prøsch. Rundt toårsalderen sover barnet gjerne hele natta gjennom, og foreldrene har rukket å puste lettet ut fordi de endelig har fått søvnen tilbake. Når barnet så blir mørkredd og plutselig nekter å sove alene, kan man fort få følelsen av å gå fire steg tilbake.

- Selv om det kan oppleves frustrerende å igjen måtte bruke tid på å få barnet til å sove om natten, så vil det lønne seg på sikt å gjøre det. Barnet trenger å få tryggheten tilbake, sier Prøsch."

SamsovingI ukens A-magasin (uke 14/2014) kan vi lese en flott artikkel om samsoving. Her er familien Elseth på Gjøvik intervjuet om sin samsoving med tre barn. Ingrid Prøsch fra Tilknytningspedaggene er også intervjuet. Hun uttaler:

"Når det gjelder samsoving med barn, har fagpedagog Ingrid Prøsch i bedriften Tilknytningspedagogene merket en endring i folks holdninger.

- For ti år siden var det fullstendig tabu. Nå er det veldig vanlig å samsove med barn, i hvert fall til de er ett år, sier hun.

Prøsch får mange spørsmål fra foreldre som sliter med å få barna til å sove, og anbefaler samsoving hvis det fører til bedre søvn for hele familien. Hun understreker at det ikke finnes forskning som støtter opp om at barn som samsover blir uselvstendige. Derimot trekker hun frem forskning som sier at samsoving er bra: At spedbarn som samsover gråter mindre om Samsovingnatten enn de som sover på samme rom, at samsovende barn sover lettere, og at en lettere søvn er gunstig for hjernens utvikling. Noen studier viser dessuten at barn som sover tett inntil voksne har mer stabil temperatur, jevnere hjerterytme og færre pustestopp-pauser enn barn som sover alene. Men forskningen er mangelfull.

- Hovedargumentene er at det er praktisk og hyggelig, sier Prøsch."

Det er mulig å kjøpe tilgang til enkeltutgaver av A-magasinet digitalt for 28 kroner via App Store.

Ingrid PrøschPå dagbladet.no kan vi lese en artikkel om en mor som har prøvd alt for å få barnet sitt til å sove bedre om natten. Oppfordringen til henne får i denne omgang være å ta kontakt med oss i Tilknytningspedagogene for en prat - vi har god erfaring med å hjelpe familier til bedre netter. Kanskje vi kan hjelpe til en bedre hvernatt? Det er ikke det med å "ha prøvd alt" som er tema for denne kronikken. Det er de såkalte søvnrådene som kommer lenger ned i artikkelen.

Nok en gang får slitne foreldre kastet etter seg feilaktige råd og skremsler fra Misvær og Pallesen.

Det er mange ting vi kunne grepet fatt i, men la oss se på det hun sier om småbarn og tenner. Misvær hevder smilende og friskt at det ikke gjør vondt å få tenner, og at tannfrembrudd ikke har noen innvirkning på søvnen til barn. Hun viser til at eldre barn og unge voksne ikke får vondt når nye tenner bryter frem. Det er fristende å bare si "Hæ?!?!"

Det er mange barn og unge voksne som får svært vondt når nye tenner skal frem, og mange mister nattesøvnen i tannfrembruddsperioder. Det å hevde noe annet virker som tatt ut av svært tynn luft. Vi trenger ikke å gå lenger enn til meg selv da jeg fikk visdomstenner i ungdommen - det var forferdelig - og mildt sagt umulig å sove godt de nettene dette sto på. At dette skal være annerledes for babyer er jo underlig å tro.

Samsovende babyDet er ikke dermed sagt at tannfrembrudd trenger å forstyrre nattesøvn eller være smertefullt. Av alle mine tre barn er det ingen som har reagert det minste på det å få tenner. Men barn er forskjellige, og det er voksne også. Å hevde at ingen reagerer på tannfrembrudd er direkte galt, og må bunne i alt annet enn erfaring og kunnskap.

Pallesen på sin side, hevder at samsoving med eldre barn kan resultere i at barn ikke tør å sove borte - at de ikke tør å dra på overnattingsbesøk eller leirskole for eksempel. Det å si at dette bunner i samsoving er drøyt. Det er absolutt ingen vitenskapelige holdepunkt for å hevde at samsovende småbarn blir uselvstendige. Det er ingenting som peker i retning av at de skades på noe som helst vis - heller ikke sosialt eller emosjonelt  - av trygg og frivillig samsoving. Det er derimot en del grunner til å råde til varsomhet rundt de metoder han forfekter - for der er forskningen sprikende, og mye tyder på at dere er flere ulike skadelige bivirkninger av slike harde metoder.

Det kan være mange grunner til at barn ikke tør sove borte, men det er lite trolig at samsoving er en av dem. Pallesen trekker slutninger som ikke holder vann her, og skremmer helt unødig foreldre som ønsker å samsove med barna sine. Dersom tenåringer ikke tør sove andre steder enn nært foreldrene bør man nok lete adskillig dypere og bredere etter årsaker enn å strande ved hvilken seng barnet er vant til å sovne i.

Det er trist å se at énkildejournalistikken fremdeles står så stekt, og at fagfolks personlige meninger får stå frem som ekspertråd.

Samtale mellom mor og datterI artikkelen "Å elske er ikke nok", skrev vi om endringsprosesser for å komme ut av en vond sirkel hvor man kjefter for mye på barna sine. En trepunktsliste ble skissert, og den besto av disse punktene:

  1. Vi må analysere og ta ansvar for egne følelser og deres uttrykk (grunnleggende perspektivendring)
  2. Vi må lære oss bedre verktøy til akutt-bruk enn kjefting (kortsiktig perspektiv)
  3. Vi må lære å skape positiv endring uten bruk av kjefting (langsiktig og forebyggende perspektiv)

Artikkelen ble fulgt opp av "20 tips for bedre ettermiddager". Denne var en start på å se på punkt 3 fra listen over. Artikkelen fokuserer konkret på hvordan vi kan forebygge å havne i kjeftefella når hverdagen fanger oss inn i sin tidsklemme preget av stress og handlingstvang. Vi skriver i den artikkelen om analysen og planen. Vi må gå gjennom en analyse av hverdagen vår og av våre idealer, for å kunne gjøre noen gjennomgripende endringer i livet vårt. Det å gå gjennom punkt for punkt i hverdagen og snu og vende på det - for så å legge en plan for endring - det er hele nøkkelen til de gode endringsprosessene. Vi kommer til å skrive mye mer om dette fremover.

Men i dag er det punkt 1 vi skal ta en nærmere titt på. For mange er dette den absolutt vanskeligste delen av delene i endringsprosessen.

Les mer: Ditt ansvar!

Babygråt ved kolikk er hjerteskjærendeDet er vanskelig å takle langvarig babygråt. Det er hjerteskjærende å høre den lille babyen være så fortvilet, og det er frusterende å kjenne seg hjelpeløs som foreldre. Det er i tillegg slitsomt både i armer og ører. Helsesøster Tone Bjørnson Aanderaa og Tilknytningspedagogenes Ingrid Prøsch er intervjuet av Foreldre & Barn om hva man kan gjøre når barnet gråter som verst.

 

Les mer: Konkrete råd ved kolikk

Sint mamma som kjefter på barnet

De fleste foreldre kjefter på barna sine innimellom. Noen lite - andre mye. I boken "Kjeft mindre" skriver Erik Sigsgaard at kun 3% av barna i en undersøkelse ikke kan huske å ha fått kjeft. Det innebærer i såfall at 97% av barna kjeftes på i større eller mindre grad. I Danmark hadde 86% av 6000 intervjuede mødre kjeftet på sine 3 1/2 år gamle barn i løpet av uken før intervjuet ble foretatt.

Sigsgaard refererer også til en undersøkelse fra 1990-tallet, hvor mødre irettesetter eller straffer barna sine litt mer enn en gang i minuttet når de er på butikken for å handle, og at vi korrigerer barnas adferd mellom hvert 3. og 9. minutt i dagliglivet vårt. Det er mye kjeft og korrigerering å forholde seg til for barn.

Videre setter Sigsgaard et likhetstegn mellom psykisk straff og kjeftbruk. Han hevder at det er mange likhetstrekk i bivirkningene av fysisk og psykisk straff.

Les mer: Å elske er ikke nok

Begavede og talentfulle barnDette essayet; ”Begavede og talentfulle barn i grunnskolen”, ble skrevet våren 1998. Hverdagen i norsk grunnskole har heldigvis endret seg noe på de årene som er gått siden da, men mye er fremdels uforandret. Lovverket er også noe endret.

I det siste vi kunne se en økene interesse for de begavede og talentfulle barna. Det er bra, for dette er en gruppe som har krav på tilrettelagt undervisning på lik linje med alle andre barn i grunnskolen. Ofte ser vi at tilpasningene koker ned til "more of the same"-oppgaver, og ikke i tilpasninger som faktisk er tilpasset at disse barna skal utvikle seg optimalt. I dette essayet foreslås en rekke muligheter for tilpasninger.

Les mer: Begavede og talentfulle barn i grunnskolen