1. Vi forventer at barna klarer ting før de er klare

Vi hysjer på spedbarna. Vi ber 2-åringen å sitte stille. Vi ber 3-åringen å rydde rommet sitt. I alle disse situasjonene har vi urealistiske forventninger. Vi legger til rette for skuffelser for oss og for nederlag for barna da de ikke klarer å møte våre forventninger. Mange foreldre ber sine små barn om å gjøre ting som selv en ungdom ville finne vanskelig. Kort sagt så ber vi barna om å slutte å være den alderen de faktisk er.

2. Vi blir sinte når barna ikke møter våre behov

Et barn kan ikke gjøre mer enn han kan. Dersom barnet ikke kan gjøre det vi spør han om, stiller vi både urettferdige og urealistiske forventninger og krav. Vårt sinne gjør ting verre. En 2-åring kan bare oppføre seg som en 2-åring, en 5-åring ikke kan være som en 10 åring, og en 10-åring ikke kan oppføre seg som en voksen. Å forvente mer er urealistisk og lite hjelpsomt. Det er grenser for hva et barn kan mestre, og hvis vi ikke aksepterer disse grensene vil det føre til frustrasjon på begge sider.

Hvem skal vi stole på?

Mellom barndom og foreldre, midt i familielivet, ligger noen sannheter. Der ligger også mange myter, en hel sekk med meninger, og en rekke løse tanker og tradisjoner.

Det er lett å gå seg vill her, og guidene vi møter på veien kan skjule sin sanne identitet, og har ofte skjulte agendaer.

Hvordan skal vi finne veien, og hvem kan vi stole på på denne aller viktigste av livets reiser?

Noen nye familier er heldige, og bor blant mennesker som er både tillitsverdige og villige til å hjelpe med både ekte veiledning og veihjelp. De fleste av oss gjør ikke det. Vi må finne vår egen måte.

Sokrates snakket om at den som vet det rette, gjør det rette. Med andre ord; kunnskap fører nødvendigvis til handling. Disse handlingene er da ansett som rasjonelle. En slik intellektualisme har kloke filosofer argumentert mot helt siden Sokrates tid, men den dag i dag lever den et godt liv, særlig blant foreldre. Det er kanskje ikke alltid en bevisst holdning som speiles, men det at kunnskap skaper et moralsk imperativ er utbredt.

Vi foreldre vil selvsagt alltid det beste for barna våre. Men hva er det beste? Vi søker ofte til vitenskap og kunnskap når vi skal finne "det beste". Og det er bra. Kunnskap og vitenskap er bra. Det at en mytebefengt arvet erfaringsbase blir belyst med vitenskapens lykter er et udelt gode.

Å pusse barns tenner er et av de små gjøremål i hverdagen som ofte blir til en kamp i de tusen hjem. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan man kan legge opp til gode tannpusserutiner slik at man unngår de største problemene.

Det er ikke ofte en tilknytningspedagog advokerer både avledninger, belønninger og tvang. La det stå fast at vi mener fullt og helt at slike virkemidler ikke skal brukes som en daglig del av livet med barn. Man skal ikke bryte barns tillit, og man skal ikke underlegge dem fysisk maktbruk. Så er det de berømmelige unntakene, som med de fleste vitkige ting her i livet, og vi setter denne grensen ved viktige negative helsekonsekvenser av de valg som tas.

Når all vår beste innsats for å få til samarbeid og dialog ikke når frem i slike spørsmål, ser vi på avledning som bedre enn belønning, og belønning som bedre enn tvang. Vi vet at barn er forskjellige, og at noen ganger virker ikke noen punkt selv på den lengste listen med gode råd - så derfor har vi avslutningsvis også tatt med et avsnitt om maktbruk. Manipulasjon, som i betydningen "løgn", vil vi unngå også i slike spørsmål. Heller makt enn løgn. Så da er prioriteringslisten vår satt, og gode tillitsfulle relasjoner og samarbeid er som alltid målet.

Så hvordan få til godt tannpussesamarbeid?

I boken "The Science of Parenting" (2006) finner vi et kapittel som heter "The Chemistry of Love" (kjærlighetens kjemi). Her skriver forfatteren av boken, Margot Sunderland, blant annet om hva som skal til for å legge til rette for at barn kan utvikle og vedlikeholde evnen til å vise kjærlighet og empati.

Blant annet skriver hun en liste med spørsmål man kan stille seg selv om hvordan man lever med barna sine. Disse spørsmålene retter søkelyset på noen av de øyeblikkene hvor den nære tilknytningen mellom foreldre og barn kan komme til uttrykk.

Det er viktig å ikke bare fortelle barn at vi elsker dem, men også å oppføre oss på en måte som gjør at de virkelig kjenner at det vi sier er sant.

Sunderland foreslår at du tenker tilbake på en dag nylig hvor du var mye sammen med barnet ditt, og stiller deg disse spørsmålene:

Er du flink til å rose barna dine? Sier du ofte "så flink du var nå"? Tenker du at ros er noe som bygger en god selvtillit, viser at vi er glad i barna og er en positiv forsterker på god oppførsel? Tenker du over at for mye "så flink du var nå" kan gå på barnas selvfølelse løs?

Det har kommet spørsmål om skillet mellom selvtillit og selvfølelse etter det forrige blogginnlegget om ros. Mange ønsker å høre mer om dette, så da utdyper vi temaet litt.

Spørsmål: Hvordan kan jeg bidra til at barnet mitt utvikler et positivt blikk på seg selv, på livet sitt og på verden?

Svar: Gjennom hele barndommen går barn gjennom ulike faser hvor de tviler på seg selv. De sammenligner alltid seg selv med andre, og ofte gir de seg selv det korteste strået. Som foreldre kan vi forsøke å motvirke denne naturlige tendensen ved å bidra til utvikling av en mer positiv tankegang.

Det er viktig at du virkelig lytter til barna, og hjelper dem å overvinne de negative tankene og forestillingene de har. Dette er selvfølgelig enklere om du også tenker positivt.

De siste årene har flere forfattere anbefalt at foreldre avstår fra ros og kritikk av barn. De ser på ros som en form for manipulering av barnets atferd, mer subtil enn å gi skyldfølelser og kritikk, men skadelig likevel. Jeg har sett foreldre som roser på denne måten. Men jeg har også sett ros gitt på en måte som jeg mener er normal og sunn. Etter mye tanke og diskusjon med kolleger, tenker jeg nå at det å unngå alle bruk av ros er å kaste barnet ut med badevannet.

Selv om vi bør avstå fra skadelige, kunstige former for ros, så finnes det en mer ekte type som kommer fra hjertet, og som gir våre barn det de trenger mest: ekte kjærlig støtte.

Grunnsyn

Tilknytningsomsorg baserer seg på et menneskesyn som ser alle mennesker som likeverdige. Og selv om det burde være unødvendig å presisere, så innebærer dette at man ser på barn som likeverdige voksne. Individets integritet er ukrenkelig og alle mennesker er sosiale og kommunikative og har krav på å bli sett, hørt og forsøkt forstått.