Grunnsyn
Tilknytningsomsorg baserer seg på et menneskesyn som ser alle mennesker som likeverdige. Og selv om det burde være unødvendig å presisere, så innebærer dette at man ser på barn som likeverdige voksne. Individets integritet er ukrenkelig og alle mennesker er sosiale og kommunikative og har krav på å bli sett, hørt og forsøkt forstått.
Barn er sansende og erfarende individ allerede i fosterlivet. Dette innbærer at nyfødte bør bli hørt i sine forsøk på kommunikasjon umiddelbart. Blant annet gir babyer klare signal for sult og nærhetsbehov, og disse bør man forsøke å fange opp. Det er viktig at babyens erfaringer med å sende ut behovssignal følges opp av at signalene blir forstått og behovene møtt. Dette er viktig for blant annet selvforståelse, for en opplevelse av seg selv som en som kan endre sin situasjon til det bedre, og for språkforståelse.
For at barn skal blomstre trenger de å føle seg tilknyttet andre mennesker. Dette kalles en trygg base. Litt forenklet kan man hevde at uten en trygg base bruker barna kreftene sine på å være utrygge i stedet for å utforske verden. De minste barna klarer i utgangspunktet kun å forholde seg til en person de er trygt tilknyttet til, og etter hvert som de modnes vil dette repertoaret øke til å omfatte flere mennesker. Det er disse trygge relasjonene som skaper grobunn for personlig vekst. Dette skaper en del føringer for hvordan man lever med barn.
Foreldrerollen
Barn og voksne er likeverdige. Tilknytningsomsorg må likevel ikke forveksles med den frie barneoppdragelsen. Voksne bør være tydelige fyrtårn, veiledere og gode rollemodeller. Vi ser at alle barn er ulike og alle familier er ulike. Dette innebærer at alle familier må finne de måtene å leve sammen på som fungerer i deres egen ramme. Faste metoder som skjærer alle barn og situasjoner over en kam vil ikke kunne benyttes uten en nøye refleksjon over i hvilken grad de passer akkurat denne konkrete situasjonen. Vi er svært opptatt av at foreldre må få rom til å følge sine egne opplevelser og sin egen magefølelse i størst mulig grad, og ikke la seg overstyre av alle de mer eller mindre gode rådene som finnes på markedet. Ofte lar vi oss fremmedgjøre og gjør ting som ikke er i harmoni med egne verdier. Tilknytning er en personlig relasjon, og vi må alle finne vår måte å leve tilknyttet andre mennesker, også våre barn.
Samtidig er tilknytningsomsorgen opptatt av respekt for vitenskap. Det er ikke slik at alles metoder er like ok, og at alles mening er like tungtveiende. Det finnes masse forskning, og relevant kunnskap herfra må få lov til å forandre de forestillinger vi har og gi praktisk endring i hvordan vi ser på og forholder oss til barn.
Grunnsynet på oss som foreldre er at vi skal følge våre barn på den veien de går. Barn skal ikke formes og modelleres i vårt bilde, men få lov til å vokse og å finne sin egen form. Læring ses på som noe som i stor grad kommer av seg selv når modenhet og interesse går hånd i hånd. Det å la barna modnes i sin egen takt og faktisk vente til modenhet og interesse er samstemt krever av og til stor tålmodighet og raushet, både fra foreldre og omgivelser. Dette må selvsagt balanseres opp mot de behov man har for å leve sammen med andre mennesker og de krav samfunnet og kulturen vår stiller til oss. Balanse er et viktig nøkkelord i tilknytningsomsorgen.
Praktiske perspektiv
Nå har vi sett at vi ser på barn som kommuniserende individ som har krav på å bli sett og hørt, at barn trenger trygge tilknyttede relasjoner, og at vår rolle som foreldre er å følge barna i størst mulig grad på veien. Det er kanskje få som vil si seg uenige i disse perspektivene i utgangspunktet. Men så kommer vi til de konkrete valgene som må tas for hvordan man håndterer ulike situasjoner i livet med barn.
I vår kultur har adferdsteoriene fått regjere. Adferdsteorier er, enkelt sagt, teorier som gir metoder for å regulere adferd, og hvor man ikke tar store hensyn til metodenes innvirkning på følelsesliv, personlighetsutvikling, selvforståelse eller sosial forståelse. Oppnår man ønsket adferd anses metodene som vellykket. I denne gruppen med teorier og metoder finner vi blant annet populære virkemidler som skrikekurer for å oppnå stillhet om natten, faste måltidsrytmer for å oppnå regulert spising, ignorering for å kurere sutring og masing, straff som for eksempel timeouts for å oppnå lydighet, belønningsmetoder som for eksempel klistremerkeskjemaer eller pogs for å oppnå ønsket oppførsel. I tilknytningsomsorgen ønsker man ikke å bruke slike metoder.
I tilknytningsomsorgen er det den relasjonsbevarende tilliten som står i sentrum for alle metodevalg. For de minste barna er dette noen nøkkelmetoder:
- alltid respondere på gråt
- mating på barnas signal
- barnestyrt mattilvenning
- fysisk nærhet både om dagen og om natten
- empatisk og ekte kommunikasjon
For eldre barn er dette sentrale element:
- gjensidig respekt og tillit
- fredfylt og empatisk kommunikasjon
- ekte samspill
- trygge søvnomgivelser
- naturlige konsekvenser
- tilknyttet omsorg utenfor hjemmet
I tillegg til alle disse barnesentrerte perspektivene tar også tilknytningsomsorgen hensyn til balansen i familielivet:
- søskenforhold
- egenpleie er essensielt
- parforhold må pleies
- forhold til ytre familie og samfunn
- tilknytning og tidsklemma
- danning av støttende nettverk
Og så er det opp til livskunstneren i oss å finne roen og balansen mellom de ulike relasjonene og hensynene. Vi i Tilknytningspedagogene kan bidra med hjelp og støtte til å finne de konkrete metodene som passer for den enkelte familie.
Se i bokhylla vår eller klikk på nettlenkene for litterær inspirasjon, kom på kurs for kunnskap og inspirasjon, delta i våre grupper for nettverk og inspirasjon, eller prøv en av våre HjelpHjemme-tjenester for konkret hjelp eller støtte i din spesifikke situasjon.