De siste årene har flere forfattere anbefalt at foreldre avstår fra ros og kritikk av barn. De ser på ros som en form for manipulering av barnets atferd, mer subtil enn å gi skyldfølelser og kritikk, men skadelig likevel. Jeg har sett foreldre som roser på denne måten. Men jeg har også sett ros gitt på en måte som jeg mener er normal og sunn. Etter mye tanke og diskusjon med kolleger, tenker jeg nå at det å unngå alle bruk av ros er å kaste barnet ut med badevannet.
Selv om vi bør avstå fra skadelige, kunstige former for ros, så finnes det en mer ekte type som kommer fra hjertet, og som gir våre barn det de trenger mest: ekte kjærlig støtte.
I diskusjoner som dette, er det viktig å definere begrepene. Med kunstig ros mener jeg ord som brukes bevisst for å forsterke en bestemt atferd, gjerne adferd som passer foreldrenes mål og ikke nødvendigvis barnets.
Eksempler på kunstig ros:
- "Si takk til bestemor. Flink jente!"
- "Vær en snill gutt og gi leken til søsteren din. Nå var du flink!"
Med ekte ros mener jeg kjærlige ord som oppstår spontant og varmt fra foreldrenes hjerte, uten tanke for manipulering av barnets atferd.
Eksempler på ekte ros:
- "Wow! For et vakkert kort du har laget til meg! Takk!"
- "Se, du har kostet gulvet! For en hyggelig overraskelse!"
Hovedforskjellen mellom disse to typene ros er hvilken intensjon det er bak dem. Uttrykker vi spontane gledesfølelser, eller er intensjonen å forme barnets fremtidige adferd ved å gi og å holde tilbake aksept? Om vi gir kjærlighet og godkjennelse til barna kun når de er "flinke", og holder tilbake når de er "rampete", da tar vi alvorlige friheter med vår makt over dem. Vi gir også det samme skadelige budskapet som ved bruk av all annen straff: at kjærligheten til barna er betinget, og at vi liker dem når og bare når de gjør det vi ønsker.
Det er alle foreldres ansvar å unngå denne typen manipulering. Men vi kan bli så redde for å komme med positive uttalelser at vi demper våre ekte følelser. Gjør vi det mister vi muligheten til å ha et ekte forhold til barnet vårt. Vi er ikke lenger helt til stede for barnet. Dermed kan vi gå glipp av de flotteste øyeblikkene i ethvert forhold: når de spontane ordene og gestene feirer kjærlighet og gleden mellom oss.
Oversatt av Ingrid Prøsch. Reprinted with permission from the Natural Child Project. Jan Hunt is the author of The Natural Child: Parenting from the Heart (2001) and A Gift for Baby (2006); and the co-editor of the book The Unschooling Unmanual. Jan offers telephone counseling worldwide on attachment parenting and unschooling. To request counseling, order her books, or for other information, visit her website at www.naturalchild.org.