På www.mammanett.no kan vi nå lese en sak om bruk av klistremerkebelønninger i barneoppdragelsen. Tilknytningspedagogenes standpunkt her er klart og tydelig:
"Belønningsmetoder kan være forførende fordi de ofte virker godt på kort sikt. Man får ofte barn til å utføre de oppgavene som klistremerkene knyttes til. Men dette er oppførsel som kun virker så lenge belønningene fortsetter å komme. Vi ser at nesten alltid når belønningen tas bort, endres adferden tilbake til slik den før, eller forverres i forhold til tiden før belønningsstrukturen ble innført, sier Prøsch."
Videre sier Prøsch: "Disse metodene er de samme som brukes for å dressere hunder, og de er ikke egnet for å oppdra barn med en sunn selvfølelse og samvittighetssans, forteller Prøsch.
– Med gjennomførte belønningsstrukturer lærer barn at skal man gjøre noe for et fellesskap så må det være en ytre - og oftest materiell - belønning for det. De fleste av oss ønsker at barna våre skal vokse opp og ha en godt utviklet sosial samvittighet og kunne ta ansvar for å bidra til fellesskapet. Dette undergraves ved utstrakt bruk av belønningsssystemer, sier Prøsch.
Hun understreker at god selvfølelse bygges ikke på søte ord og gullstjerner fra andre. Den bygges innenfra i møte med ubetinget kjærlighet, ved å få behov møtt og ved å bli sett og godtatt som de vi er på godt og vondt."
I artikkelen vris budskapet vårt til det ugjenkjennelige mot slutten, og det gis inntrykk av at vi mener at selvfølelse ikke kan styrkes utenfra, og at ubetinget kjærlighet alene er nok for å oppdra sunne barn. Dette går helt på tvers av det som faktisk står i sitatene fra Prøsch.
Det at selvfølelsen bygges innenfra, innebærer jo ikke at dette skjer i et vakuum. Vi er ikke udelt enige med Svendsen i at selvfølelsen kan bygges utenfra - det er en indre prosess. Men selvsagt styrkes den og den gode utviklingen er helt avhengig av god støtte utenfra. Det er jo nettopp det som er poenget med at klistremerker ikke bør brukes, fordi det kan virke destruktivt. Ulikhetene mellom oss er nyanseforskjeller, og ikke grunnleggende slik det feilaktig kommer frem av artikkelen.
Det står jo ganske så sort på hvitt i Prøschs uttalelser at selvfølelsen bygges i møtet mellom barnet og omgivelsene, og at utviklingen blir sunn når møtene er positive. Og møter skjer jo mellom mennesker.
Skillet mellom pedagoger og psykologer her er helt kunstig, for vi bygger våre tanker på samme plattform. Og den uenigheten som fremmes er ikke uenigheter men feiltolkninger.
Det er synd at en ellers fin artikkel ødelegges med slik feilaktig tolkning.
Hele artikkelen kan leses her: