Er det greit at foreldrene gir barna service om natten? Dette spørsmålet ble jeg stilt av en journalist her om dagen, og det er et spørsmål som dukker opp stadig vekk. Og svaret er:

Ja, det er greit.

Når man får dette spørsmålet, pleier "Service" nesten alltid å bety "dekke behov". Og det er ikke bare greit, det er kritisk nødvendig for at barnas selvfølelse skal være intakt, og at tilknytningen mellom foreldre og barn skal være sunn. "Service" i betydningen "dekke behov" er også nødvendig for at barna skal forbinde legging, natt og søvn med noe trygt og godt.

Det er ikke dermed sagt at alle ønsker skal dekkes om natten. Det å skille mellom barns ønsker og behov er en vanskelig oppgave hvor ingen fasit kan settes opp. Dette er tolkningsarbeid, og tolkningen må skje gjennom tilknytningens trygge og vennlige øyne. Er man i det aller minste tvil bør barnas uttrykk tolkes som behov og ikke ønsker.

Barn skal normalt ikke få stå opp og leke om natten for eksempel. Det å legge ut på nattlige trilleturer eller stå opp for å ha lengre koselige stellestunder, er sjelden nødvendig for å dekke nattlige behov. Det at barna forstår at det er natt om natten, og at om natten skal vi sove - det er viktig. Her er det mange unntak, men generelt gjelder tommelfingerregelen om at vi blir i sengene våre og har det "kjedelig" om natten.

Mange er redde for at de venner barnet til dårlige vaner ved å dekke behov om natten. Det trenger man ikke være redd for dersom man følger noen enkle prinsipp:

  • Bruk den tiden som trengs på å lære å kjenne barnet. Da vil man kunne lese barnets signal slik at man etterhvert kan klare å se forskjell på ønsker og behov
  • Tolk signalene som behov om du er i tvil
  • Vær nær og varm når ønsker avvises
  • Dekk behov

Det er viktig å være trygg på at behov som dekkes forsvinner etterhvert mens behov som avvises transformeres til all mulig slags andre symptom. Når behovene dukker opp i andre sammenhenger enn der de er gjeldene kan det fort bli veldig vanskelig å forstå dem og dekke dem på en fornuftig måte.

For de aller minste barna er det bare behov ute og går. Og så sakte men sikkert som de modnes og vokser til må man begynne å skille på ønsker og behov. Det at barn blir sinte når ønskene ikke dekkes er helt ok. Det er bare et sunnhetstegn. Svært ofte feiltolkes barns nattegråt som sinne. Barn som våkner og gråter, og som ikke får trøst og omsorg - eller "service" om du vil - gråter sjelden i sinne. De gråter i fortvilelse fordi de ikke får essensielle trygghetsbehov dekket. Sinne er en sekundær følelse som resultat av at behov eller ønsker ikke dekkes.

Barn har behov for støtte og omsorg - også når de er sinte. Og de har behov for denne støtten, også når sinnet stammer fra at ønsker ikke blir oppfylt. Og støtten trengs også når de avviste ønskene opptrer på natten. Foreldre må støtte barna gjennom disse periodene ved å være nær dem med trøstende ord og vennlig berøring - og det helt inntil barna skjønner at ønskene ikke kommer til å oppfylles - samtidig som de ikke føler seg avvist. Dette kan ta tid, men er en investering for resten av livet.

Det er ønskene som avvises, ikke barnet. Dette er en forskjell av enorm betydning for barnets selvfølelse og sunne autonomiutvikling.