Ingrid PrøschDen 31. mai kunne vi lese i Aftenposten; "Kom igjen, kjerring. Skaff deg en jobb. Det er alle tjent med.". Dette er Joachim Lunds bidrag i deltidsdebatten som raser om dagen.

Her er det mye å ta fatt i. Og la oss begynne med det minst viktige først:

 

Skjellsordet

Er Lunds tone en vi skal akseptere i en offentlig debatt? At Aftenposten trykker et slikt utsagt på kommentarplass er uakseptabelt. Skal vi akseptere at det brukes skjellsord mot dem man er uenig med? Hva med menn som arbeider deltid for å få mer familietid og som hylles i sin samtid? Dette er "debatt" på lavmål, og la oss gå raskt videre fra dette kalde gufset fra en forgangen tid.

Påbudet

Lund deler sin mening med oss i påbuds form. Få deltidsarbeidende familier trenger andre personers påbud og hyttende pekefingre til å fortelle dem hva de bør gjøre. Vi må stole på at de fleste kvinner og menn klarer å ta egne opplyste valg for seg og sin familie.

Nedvurderingen

"Skaff deg en jobb". Det å ta vare på barn er en jobb. Det er en viktig og krevende jobb. Samfunnsbetydningen av at barn får roligere hverdager skal ikke undervurderes. Og barns ro, trygghet og tilknytningskvalitet kan ikke lenger overses i debatten.

Generaliseringen

"Det er alle tjent med" skriver Lund. Virkelig? Alle?

Hva med de kvinner og menn som har foretatt regnestykkene, og som har prioritert å bruke mer tid på familien i en småbarnsfase? Hvorfor er det bedre for dem å tvinges til et helt annet valg enn det de selv mener er best for dem?

Og så er vi fremme ved artikkelens viktigste punkt:

Hva med barna?

Hvorfor er barn så fraværende i deltidsdebatten? Hvorfor er det best for barna at begge foreldre arbeider 100%?

Én diskusjon er om det er nødvendig for foreldres økonomi å jobbe 100%, en helt annen diskusjon åpnes når man hevder at "alle er tjent med det".

Barn er en sentral del av samfunnet, og når man hevder at det er best for samfunnet at begge foreldre jobber 100% hele småbarnstiden, må også barna ses før prioriteringene gjøres. Barndommen er kort, og den har egenverdi.

Er det de travle morgenene hvor alle skal tidlig opp og tidlig ut så gunstige for små barn? Er det de lange dagene i barnehagen fem dager i uken som er så bra? Er det de lettvinte og hektiske middagene som må til for å rekke å spise litt før dagen er over som er det gunstige for barna? Er det det å se foreldrene løpe som strikkballer hele den korte ettermiddagen for å drifte Familien AS som er best for barna? Er det superkort og brutal barnehagetilvenning, tøff ammeavvenning og foreldre med konstant skyhøy dårlig samvittighet som "alle er tjent med"?

Vi vet at full barnehagedekning har vært viktigere enn å ha barnehager med god kvalitet. Det finnes mange supre barnehager, men dessverre finnes det også mange som ikke dekker de krav man stiller til en barnehage som kan dekke de minste barnas behov. Hvor er temaet "omsorgskvalitet i barnehagene" i debatten?

Det kvinner egentlig vil ha

"Det kvinner egentlig vil ha" krever Lund å vite hva er. Og det er ikke det kvinnene selv hevder å ville. Det burde i år 2013 være en selvfølge at kvinners ord skal tas på alvor. "Nei" betyr faktisk "nei". Det kvinner egentlig vil ha er individuelt. Felles for de fleste er riktignok et ønske om å kunne ta avgjørelser for seg selv, for egne barn og egen familie.

Tidligere var kvinners frihet undertrykt og de var lenket til en kjøkkenbenk. Med de holdningene som flyter i samfunnet vårt nå, her representert ved Lunds kommentar, er kvinner like undertrykt som før. Kjøkkenbenken er byttet ut med en kontorpult, men prinsippet er det samme.

Frigjøringskampen er på ingen måte over. Den nye likestillingskampen er den hvor kvinner står opp og krever rett til å velge egne liv, uten skjellsord, påbud, nedvurderinger, generaliseringer eller krav om å overse egne eller barnas behov!