Maktkamp mellom mor og sønn

Både for å lykkes med å nå egne drømmer i livet, og for å være et lykkelig menneske, er det avgjørende at vi føler at vi er aktører i våre egne liv.

I det vi opplever å være brikker som er styrt av andres viljer og krav, da går det oftest dårlig med oss. Det at barna våre skal klare å være selvstendige, og ikke styrt av gruppepress og ytre sosialt og kulturelt press, etter hvert som de vokser opp og blir ungdommer og voksne - det er et sentralt og viktig mål for de fleste foreldre, og det med rette.

Det å ha integrerte verdier og mot og styrke til å ta egne valg er helt sentralt for å ha et godt liv.

Hvordan legger vi til rette for dette når noen av de viktigste kortsiktige målene mange foreldre og barnehageansatte har er at barna skal være lydige og vi setter mange stramme og tydelige grenser rundt barna, som vi forventer at de følger uten å mukke og uten opposisjon?

Autonomi

Helt fra fødselen av er babyer helt avhengige av de voksne rundt seg, og frem til de er 8-10-12 mnd så er det slik at et trygt tilknyttede barn knapt vet at de er egne individ, og opplever seg selv som en integrert del av foreldrene. Når de er knapt året, begynner bevisstheten om at de er en selvstendig person å dannes, og det kan vi blant annet se på at de utvikler seperasjonsangst. Fra nå starter en lang vei mot autonomi, altså det at de opplever seg som aktører og ikke brikker i egne liv. Autonomi betyr nettopp dette - at man styres av en indre motivasjon og at man tar selvstendige valg basert på egne verdier.

Den beryktede "trassalderen" er et svært viktig ledd i denne utviklingen, og burde en gang for alle bli omdøpt fra "trassalder" til "selvstendighetsalder".

Hva skjer ofte i disse periodene? Vi feiltolker barna, og snakker om at de er manipulerende, vi bruker ord som "maktkamp", "grensesetting" og "konsekventhet". Og vi kjører på med ulike typer konsekvenser (aka "straff") og belønninger for å sørge for at vi vinner maktkampen, og at barnet ikke skal få "sjefsrollen" i familien. Dette er et krigsspråk, som er helt feilslått, og som er med på å skape nettopp det man forsøker å unngå.

I verste fall så vinner foreldrene maktkampen de selv har startet. Barnas jakt på autonomi er skadet, bremset eller stanset, og i det er det også en skadet selvfølelse i barna. De har nok kanskje blitt lydigere og enklere å ha med å gjøre på kort sikt, men den langsiktige utviklingen er oftest ute av kurs.

Barn som blir behandlet som manipulatorer lærer gjennom det å manipulere, og konflikter som blir opplevd som maktkamper av de voksne, blir til maktkamper også for barna, for de lærer av de voksne og tror det er slik det skal være.

Eksempel: Treåring som ikke vil ha på votter

Dette er et klassisk eksempel som de aller fleste har opplevd: Vi skal ut, det er kaldt og poden nekter å ta på votter.

Vi kan nå velge hvordan vi håndterer dette.

Den harde maktkampen/straff: Å true eller tvinge på de vottene. "Det er jeg som bestemmer, og vottene skal på!".  To minutters time-out for å nekte, eller "vi sitter her til de vottene er på..."

Den myke maktkampen/belønningsvarianten: Her drar vi frem klistremerkeskjema og gir gullstjerner for "lettvint stell", eller vi tar den akutte varianten; "Du skal få en kjærlighet på pinne etterpå om du tar på vottene nå", eller kanskje noen kjenner seg igjen i denne: "Tar du på vottene i dag så blir mamma veldig veldig veldig glad..."

Alternativet; Samarbeidsmodellen:

  • "Og så tar vi på votter."
  • "Vil ikke!"
  • "Det er kaldt ute, og du kommer til å bli kald uten votter."
  • "Vil ikke!"
  • "Neivel, jeg tar de med, så får du si i fra når du blir kald" - så tar man vottene med og tar de på når poden faktisk selv kjenner at han er kald og ber om votter.

Trist gutt

Hva lærer vi bort ved å bruke "konsekvenser"/straff?

I straffemetoden overkjører man barnets forsøk på en selvstendig vurdering - vi ser altså helt og fullstendig bort fra at det å ta slike beslutninger er et ledd i autonomiutviklingen til en treåring. Selvsagt kan ikke barnet velge om det skal gå ut i trusa midtvinters, men votter - det kan de stort sett alltid få ta ansvar for.

Ved å tvinge gjennom vår vilje, lærer vi barnet at vi ikke bryr oss om hva de ønsker, vi har ingen tillit til deres vurderingsevne. Nå er det jo svært sannsynlig at vi som foreldre har så mye erfaring at vi vet godt at votter kommer til å trenges, men vi må tørre å la barn velge og velge feil - det er slikt vi mennesker lærer av. Man lærer å ta beslutninger gjennom prøving og feiling, og dette starter allerede når de er svært små.

Dersom vi straffer det vi opplever som ulydighet med time-out, lærer vi i tillegg barnet at dersom de ikke følger våre regler, så "får de ikke være med på leken". Vi oppnår kanskje lydighet, for hva er vel mer skremmende for et lite barn enn å være utestengt fra flokken sin! Barn opplever det å bli stengt ute slik, som at de voksne ikke liker og ikke elsker dem. Det opplever det sjelden kun som en reaksjon på adferd slik de voksnes intensjon oftest er. Barn skiller ikke på sin adferd og på seg selv. Og siden små barn sjelden tenker at foreldre og andre voksne kan ta feil, så er deres konklusjon oftest at de må stenges ute fordi de ikke er verdige til å være med i flokken, og at de har en mindre naturlig plass i gruppen enn de andre.

(Kjenner du dette igjen fra din egen voksenhverdag - dette med at andre har en mer naturlig plass i gruppen enn deg?)

Barn opplever gjennom å få straff (som konstruerte konsekvenser, timeouts, kjeft, trusler...) at kjærlighet og medlemskap i flokken er betinget deres oppførsel. Dette er særlig farlig for små barn, da det er ingenting som er mer viktig for et barns utvikling av en sunn selvfølelse enn den betingelsesløse kjærligheten.

Hva lærer vi bort ved å samarbeide?

I det siste alternativet lærer vi barnet at det blir hørt, og får velge når det er mulig. Vi gir en forklaring som er fornuftig, og knyttet til saken. Barnet vil ikke, og vi viser at vi respekterer det. Dersom vi nå går ut og lar vottene være igjen hjemme, slik at barnet virkelig skal kjenne konsekvensen av sitt valg - så innfører vi straff her. Vi voksne vet at det blir kaldt, og vet å ta med vottene lærer vi barnet at de kan stole på oss voksne. Vi forklarte at det kom til å bli for kaldt, og så erfarer barnet det. Dette bygger tillit i barnet til at vi har nyttige erfaringer de kan stole på.

Mor og datter i vinterlekOg ved å ha med votter viser vi også at vi har omtanke for barnet, og vil hjelpe dem når de havner i trøbbel. Og ved å ta vottene på uten et "hva var det jeg sa" - så lærer vi dem også at det er helt greit å velge galt, og så rette det opp igjen. "Hva var det jeg sa" er en liten krenkelse, som oppleves som straff - og farger opplevelsen negativt.

Ved å la barnet velge når det er mulig, vil de også ha mer respekt for et "nei", når det er nødvendig. Vi snakker ofte om at barn tester alle grenser, men det er sjelden slik med barn som har fått lov til å følge sin naturlige autonomiutvikling. De tester sjelden grenser. De utforsker og prøver sin vilje, og de kan nok gi kraftig uttrykk for misnøye med en grense som må settes og de ikke er enige i. Men den manipulasjon som ligger i "grensetesting", den ser man ilite til.

Dette votte-eksemplet er et lite og enkelt hverdagseksempel, men hverdagen består av mange slike øyeblikk, og vår grunnleggende autonomi bygges gjennom møtet med de små praktiske detaljene i hverdagen - ikke gjennom voksnes intensjoner.

Dersom vi venter vi med å legge til rette for autonomiutvikling til barna blir litt "større og klokere", ja da risikerer vi at vi kommer i gang for sent.