Mange tenker på selvfølelse som noe man må bygge opp, og som kommer gradvis etterhvert som barnet blir eldre. Selvfølelse er noe alle barn er født med, og alle nyfødte barn tar for gitt at når de gir uttrykk for sine behov så er det noen som hører og fyller behovet. Et nyfødt barn gir uttrykk for sine grunnleggende behov på en helt selvfølgelig og umiddelbar måte. Et friskt barn gir for eksempel uttrykk for sult og sugebehov ved blant annet å jobbe med tunga og å gnage på knokene allerede innen de aller første levetimene sine er gått.
Det å allerede fra starten av se barnet, og forsøke å lese alle de små og store signal han sender ut som reell kommunikasjon er viktig. Et spedbarn som blir sett og får sine behov møtt erfarer at det nytter å "snakke". Barnet opplever at det er viktig for omgivelsene, og at man har verdi.
Motsetningen er at barnets signal blir oversett, bevisst eller ubevisst. Barnet blir da fortvilt, og må bruke sterkere virkemidler for å bli hørt, for eksempel gråt. Man hører ofte foreldre si ting som at "Ja, hun gir tydelig beskjed om hun er sulten, for da vræler hun!". Det er bare det at et spedbarn som vræler av sult nok har forsøkt å gi uttrykk for sitt behov lenge med mykere signal enn høy gråt. Dersom barnas signal blir oversett vil de etterhvert bli stresset, og begynne å gråte.
Barn som mer eller mindre konsekvent må begynne å gråte før foreldrene skjønner at det gir uttrykk for et behov lærer relativt raskt at man må gråte for å bli hørt, og at det ikke nytter å si fra med roligere signal.
Det er også mange som velger å overse barnas signal om sult eller andre behov som nærhetsbehov for eksempel. Et argument for dette kan være at man ønsker å "lære" barnet en rytme for søvn eller spising for eksempel. Både klokkemating og søvntrening står på programmet i mange hjem fremdeles. Og hva gjør slik overseing av barnas behovsformidling med selvfølelsen deres?
Alle som opplever å ikke bli hørt gir på et eller annet tidspunkt opp å forsøke. Vi mister tillit til at de vi forsøker å nå gjennom til ønsker å ta oss på alvor. Vi opplever kanskje at vi mangler verdi for den andre. Det er ingen grunn til å tro at babyer har det annerledes enn større barn og voksne på dette feltet. Når de svært ofte ikke blir hørt så gir de opp, og det kan ha konsekvenser for selvfølelsen.
Selvfølelsen sier blant annet noe om i hvilken grad vi opplever å ha verdi for andre. Når signaler og forsøk på kommunikasjon blir overhørt er det all grunn til å tro at man mister tillit til egen verdi for andre. Et annet viktig element av selvfølelsen er at vi opplever å være en kilde til kontroll i eget liv, altså at når vi gjennom egne handlinger kan få behov møtt.
Alle foreldre ønsker å gjøre alt de kan for at barna skal ha en sunn selvfølelse, og da kan det kanskje være godt å vite at alle babyer er født med det, og at alt vi trenger å gjøre for å la den forbli sunn er å respondere på barnas signaler og vise dem at det de formidler har stor verdi for oss.
I begynnelsen av livet trenger man å bli møtt på omtrent alle behovsformidlinger. Etterhvert som barna vokser til kan man begynne å veie barnas behov opp mot de voksnes behov. Og etterhvert erfarer også barna at de av og til må vente litt på å få sine behov møtt, og at de ikke alltid kan få det de ønsker seg. Dersom en dyp og grunnleggende tillit til tilknytningspersonene er etablert vil det kunne gå helt fint uten de store krusninger. Er et slikt tillitsforhold ikke på plass vil det kunne prege barnet på en negativ måte.
Behov som møtes forsvinner, mens behov som ikke møtes vil kunne vokse og også kunne ta andre former. Emosjonelle behov som nærhet, er like reelle og viktige som de praktiske behovene. Særlig farlig er det når man opplever å ikke høres, på en måte som går på selvfølelsen løs. Det at babyer ikke har begreper og ord å tenke i, men opplever dette på et mer konseptuelt emosjonelt plan, gjør at det kan forme en på en grunnleggende måte.
Så det noe av det aller beste man kan gjøre for å vedlikeholde en sunn selvfølelse hos de minste barna er å forsøke å møte de behovene de gir uttrykk for.