De færreste av oss foreldre er skråsikre på våre valg til enhver tid. Derfor blir vi sårbare for andres syn på hva vi gjør. En mamma som har kvinnet seg opp og gjennomført en skrikekur i aller beste mening, blir antagelig sjokkert om noen kommer og sier at skrikekurer er skadelige og at de bør forbys. De fleste av oss har et intuitivt behov for å forsvare de valgene vi har tatt, og beskytte oss selv gjennom det.
Dersom man har veid frem og tilbake og valgt en skrikekur, så er det vondt å konfronteres med at det finnes mulige skadevirkninger, og at man har gjort noe som kan ha vært skadelig mot eget barn. Slik informasjon er sjelden velkommen - og skyttergraven ligger ikke så langt unna. Nøyaktig de samme mekanismene rår når skrikekurforkjemperne for eksempel hevder at barns søvnkvalitet skades av usammenhengende søvn og nattlige foreldrestøtte. Da kryper vi ned i skyttergravene og stillingskrigen er et faktum. Mange blir rett og slett redde og angriper de som gjør dem redde.
Et annet viktig poeng er at vi ofte forsøker å diskutere på tvers av paradigmer. Hva slags syn man har på barn og mennesker for eksempel, ligger ofte til grunn for hvilke metoder vi som foreldre velger, og hvilke skoler fagfolk og forskere velger å jobbe innenfor. I tillegg til menneskesyn og andre grunnverdier, ligger selvsagt kampen om faglig hegemoni og prestisje som en helt klar betingelse i diskursen.
En tredje svært viktig problemstilling er at man tar for gitt at målene vi har med det vi gjør er identiske. Og det at barn og familier også er svært ulike og har ulike behov, er noe som ofte ignoreres i debatten. Det er kun når vi ser samme utgangspunkt og mål for en aktivitet at vi saklig og nøytralt kan diskutere hvilke metoder som best får oss til målet. Det at et mål som "bedre nattesøvn" kan bety helt forskjellige ting fra en fagperson/forelder til den neste problematiseres sjelden.
Det at tillit og tilknytning mellom voksne og barn sjelden er en del av søvndiskusjonen gjør at vi ikke får disse problemstillingene tydelig frem.