Ingrid Prøsch

Hvem skal vi stole på?

Mellom barndom og foreldre, midt i familielivet, ligger noen sannheter. Der ligger også mange myter, en hel sekk med meninger, og en rekke løse tanker og tradisjoner.

Det er lett å gå seg vill her, og guidene vi møter på veien kan skjule sin sanne identitet, og har ofte skjulte agendaer.

Hvordan skal vi finne veien, og hvem kan vi stole på på denne aller viktigste av livets reiser?

Noen nye familier er heldige, og bor blant mennesker som er både tillitsverdige og villige til å hjelpe med både ekte veiledning og veihjelp. De fleste av oss gjør ikke det. Vi må finne vår egen måte.

Stol på barnet

En guide vi kan være sikre på ikke er maskert eller har skjulte agendaer, er den splitter nye babyen! Hvis vi fra første stund møter barnet vårt, og tillater oss selv å lære språket hun snakker, vil hun være en fantastisk guide i vår reise sammen gjennom barndommen hennes. Når hun smatter på hendene sine, kan det bety at hun er sulten? I så fall må vi mate henne! Når hun gråter må vi trøste henne! Når hun ser etter oss må vi se henne!

Hvis vi både klarer og tør å lytte, vil hun vise vei til visdom.

Liten baby som gjesperPresset

Noen mødre og fedre oppfordres til ikke å lytte til barna sine. For noen oppleves dette presset ganske sterkt. Ofte kommer slikt press fra familie og nære venner.

I mange familier er iveren etter å hjelpe den nyfødte familien sterk. Mange ønsker å redde den nye familien fra å gjøre de samme feilene de selv gjorde. Mange ønsker å tilby råd og foreslå alternativer.

På toppen av det leser vi "one size fits all"-artikler av ulike eksperter, for eksempel;. "Slik får du barnet til å sove hele natten". Vi får råd av ulik kvalitet fra leger og helsesøstre, og vi blir lært å respektere og å stole på, autoriteter. Ingen har noen gang lært oss at vår viktigste ledestjerne i livet med en ny baby er babyen selv.

Mange forteller oss at vi ikke bør stole på barnet. Vi fortelles at dersom vi tar opp og trøster barnet hver gang hun gråter, vil vi skjemme henne bort. Mange forteller oss at det er normalt for et barn å sove gjennom natten ved seks måneders alder. Mange forteller oss at vi må ha en fast rutine for å komme gjennom dagen med små barn. De forteller oss at barna trenger en slik rutine for å være trygge. De fleste av dem som sier dette mener helhjertet at det er sant det de sier, og ønsker å virkelig å hjelpe oss ved å gi disse rådene. Alle er ikke like gode på å skille meninger fra fakta, og myter fra kunnskap.

Konflikten

Når vi føler at de råd og meninger som blir kastet mot oss fra ulike kilder blir et press, kan det være fordi vi ikke helt stoler på våre egne valg. Så lenge vi føler oss usikre er vi sårbare, og vi kan begynne å tvile på at barnet vårt virkelig er en god ledestjerne. Når alle råd som kommer vår vei tvinger oss til å sjekke kompasskursen vår på ny og på ny, blir vi slitne. Vi lar det ofte rokke oss og gjøre oss usikre, kanskje fordi vi ikke har råd til å gå oss vill på reisen. Om vi mangler, eller er i ferd med å miste, troen på våre barn til å lede vei, hvor bør vi da se for å få god veiledning?

Stol på deg selv

Når du hører uttrykket "stol på barnet ditt", hvilken sang hører du da fra ditt hjertes hjerte? Hvis du virkelig lytter innover hva hører du? Føles det OK å la barnet gråte uten trøst, for å sikre at hun ikke blir bortskjemt, eller føles det riktig å holde henne tett og trøste henne? Føles det rimelig å nekte et sultent lite barn mat fordi du trenger å etablere en spiserutine, eller føles det rett å mate henne når hun er sulten? Hvor fører magefølelsen din deg på disse sakene? Blir du ledet til avstand eller til nærhet til babyen din?

De fleste av oss mødre og fedre blir ført tilbake til våre babyer om vi er sannferdige mot oss selv. Alle blir ikke det og det er greit. Men mange ønsker mer tilknytning når de virkelig kjenner etter, og det er også greit. Det kan være ganske vanskelig å lytte nøye til sangen i vårt eget hjerte. Ingen har noen gang lært oss at vår viktigste ledestjerne i arbeidet med vårt eget liv er oss selv.

Hvordan unngå konflikten?

Hvordan kan vi som ønsker det, komme til et sted hvor vi er sikre nok på egen dømmekraft at vi tør å la våre babyer lede an?

Vi trenger kunnskap. Vi må lære alt vi orker å gripe fatt i. Vi må lære nok til at vi klarer å skille kunnskap fra meninger. Vi må lære nok til at vi tør å balansere kunnskapen opp mot egne behov og ønsker. Vi må gå tilbake til ekspertene og til familie og venner, og vi må snakke med dem, lytte til dem, eller lese deres artikler og bøker.

Med noen av dem vil vi oppleve at vår stemme ikke har noen plass i dialogen, og at deres innspill og råd føles fremmed for oss. Vi må være åpne og ta inn hva de har å gi oss før vi forkaster det som ikke passer. Kanskje er det ubehagelige, men viktige sannheter de byr oss. Og de bør vi ta i mot og vokse med.

Med andre vil vi finne en resonans i våre egne hjerter, og vi lærer å stole på både kunnskapen og meningene disse kan dele med oss. Her må vi sørge for at vi ikke slutte å stille spørsmål, for vi kan fort gå oss vill i enighetens behagelige nett.

Vi bør ikke forkaste kunnskap i kampen mot myter og meninger. Solid forankret kunnskap gir oss den beste og sterkeste beskyttelsen som vi trenger for å stå imot destruktivt press. Vi trenger å sile alt vi leser og hører gjennom den beskyttende hinnen av kjærlighet som dekker vårt hjerte.

Liten baby som soverJa!

Så neste gang du opplever konflikt med barnet og hjertet ditt på den ene siden, og uønsket press på den andre, og du spør deg selv om du kan stole på dine instinkter og på at barnet kan lede an på livsreisen, er min mest oppriktige og dypfølte mening — fra mitt hjerte til ditt — å hviske tilbake:

Ja!

Litteraturtips

  • "The Science of Parenting", av Margot Sunderland
  • "Why love matters", av Sue Gerhard
  • "Attached at the heart", av Barbara Nicholson og Lysa Parker
  • "Raising Our Children, Raising Ourselves", av Naomi Aldort