Tilknytningsomsorg er i vinden om dagen, og i desemberutgaven av Foreldre & Barn kan dere lese et intervju med Tilknytningspedagogene om dette, inkluderte vår liste "Slik gjør du det" - Praktisk tilknytningsomsorg i et nøtteskall.

I artikkelens overskrift står det at vi TiO-ere lar barna voksne fritt. Men leser vi artikkelen står det ganske så klart at det er forskjell på fri oppdragelse og det å respektere barnas egne utvikling. Dette er et viktig skille. Barn trenger tydelige voksne, selv om de ikke trenger rigide grenser.

Stein Erik Ulvund får også spalteplass i artikkelen. Han ønsker å poengtere at "tilknytning ikke er skjør". Vel - der er vi grunnleggende uenige, særlig for de minste barna. Mer om det i en senere artikkel. Han sier i artikkelen at det ofte antas å være noe galt med tilknytningen når et barn har et atferdsproblem. Da lever vi i ulike verdener, for den konklusjonen hører jeg sjelden. Hadde det vært så vel, tenker jeg - at man så på de emosjonelle båndene et barn bærer når de sliter med tilpasning. Da hadde vi jo nærmet oss et samfunn hvor vi faktisk kunne hjelpe foreldre og barn. Det jeg oftest hører et at det er manglende grensesetting som er årsak til alle slags tilpasningsvansker, og ikke at det er manglende tilknytning som er problemet.

Videre sier Ulvund at noen barn er født med et temperament som er så krevende at det er vanskelig å etablere god tilknytning. Vel, igjen er vi dypt og grunnleggende uenige. Det er klart at det ikke finnes regler uten unntak, og barn kommer i alle variasjoner. Men det å legge til rette for god tilknytning er foreldres ansvar - helt uavhengig av barnas krevende temperament. I min egen erfaring i det norske tilknytningsmiljøet så er det svært mange som har funnet tilknytningsomsorgen nettopp fordi de har krevende barn som krever mer enn "vanlig norsk oppdragelse" for å ha det bra. Gode foreldre gjør det som trengs for å etablere og vedlikeholde trygg tilknytning til sine barn - uavhengig av barnas krevende temperament.

Den godeste Ulvund avslutter med å påpeke at det ikke er noe galt i Tilknytningspedagogenes råd, men slenger på at barn blir kravstore og ufordragelige om de alltid blir satt i sentrum. Her er vi helt enige! Men det Ulvund ikke forstår er at vi setter ikke barna i sentrum. Vi setter den gode tilknytningen i sentrum, og det er radikalt annerledes. Det er ikke bare barnas behov for tilknytning som settes i sentrum, det er relasjonens OG de voksnes behov for gode bånd som også settes i sentrum. For å være en god forelder som trives i foreldrerollen, og som finner kjærlighet og krefter til å holde ut de krevende oppgavene som det innebærer, er det en enorm hjelp at relasjonen preges av god tilknytning og gode bånd. Man trenger ikke å kunne noe om tilknytningsomsorg for å skape trygge gode relasjoner, man trenger ikke følge alle råd for å får tygge barn. Noen ganger kan kanskje til og med et "verktøyfokus" hvor man ønsker å "gjøre alt helt rett" skade båndene mer enn de hjelper. Men det hjelper å være bevisst på trygge bånd, og på hva som kan skade båndene.

Barn som settes i sentrum av selvutslettende voksne blir ofte, som også Ulvund påpeker, ufordragelige av det. Barn som lever i trygge relasjoner hvor tilknytningen settes i sentrum pleier ofte å bli svært så hyggelig barn med omtanke og respekt for andre.

 

 

 

Tilknytningsbloggen

Møt oss

Follow Tilknytning on Twitter

Struggling with the inherent difficulties of a chosen or inescapable task builds character; merely submitting to superior force destroys it.

~ John Holt