Hvem skal vi stole på?

Mellom barndom og foreldre, midt i familielivet, ligger noen sannheter. Der ligger også mange myter, en hel sekk med meninger, og en rekke løse tanker og tradisjoner.

Det er lett å gå seg vill her, og guidene vi møter på veien kan skjule sin sanne identitet, og har ofte skjulte agendaer.

Hvordan skal vi finne veien, og hvem kan vi stole på på denne aller viktigste av livets reiser?

Noen nye familier er heldige, og bor blant mennesker som er både tillitsverdige og villige til å hjelpe med både ekte veiledning og veihjelp. De fleste av oss gjør ikke det. Vi må finne vår egen måte.

Stol på barnet

En guide vi kan være sikre på ikke er maskert eller har skjulte agendaer, er den splitter nye babyen! Hvis vi fra første stund møter barnet vårt, og tillater oss selv å lære språket hun snakker, vil hun være en fantastisk guide i vår reise sammen gjennom barndommen hennes. Når hun smatter på hendene sine, kan det bety at hun er sulten? I så fall må vi mate henne! Når hun gråter må vi trøste henne! Når hun ser etter oss må vi se henne!

Hvis vi både klarer og tør å lytte, vil hun vise vei til visdom.

Presset

Noen mødre og fedre oppfordres til ikke å lytte til barna sine. For noen oppleves dette presset ganske sterkt. Ofte kommer slikt press fra familie og nære venner.

I mange familier er iveren etter å hjelpe den nyfødte familien sterk. Mange ønsker å redde den nye familien fra å gjøre de samme feilene de selv gjorde. Mange ønsker å tilby råd og foreslå alternativer.

På toppen av det leser vi "one size fits all"-artikler av ulike eksperter, for eksempel;. "Slik får du barnet til å sove hele natten". Vi får råd av ulik kvalitet fra leger og helsesøstre, og vi blir lært å respektere og å stole på, autoriteter. Ingen har noen gang lært oss at vår viktigste ledestjerne i livet med en ny baby er babyen selv.

Mange forteller oss at vi ikke bør stole på barnet. Vi fortelles at dersom vi tar opp og trøster barnet hver gang hun gråter, vil vi skjemme henne bort. Mange forteller oss at det er normalt for et barn å sove gjennom natten ved seks måneders alder. Mange forteller oss at vi må ha en fast rutine for å komme gjennom dagen med små barn. De forteller oss at barna trenger en slik rutine for å være trygge. De fleste av dem som sier dette mener helhjertet at det er sant det de sier, og ønsker å virkelig å hjelpe oss ved å gi disse rådene. Alle er ikke like gode på å skille meninger fra fakta, og myter fra kunnskap.

Konflikten

Når vi føler at de råd og meninger som blir kastet mot oss fra ulike kilder blir et press, kan det være fordi vi ikke helt stoler på våre egne valg. Så lenge vi føler oss usikre er vi sårbare, og vi kan begynne å tvile på at barnet vårt virkelig er en god ledestjerne. Når alle råd som kommer vår vei tvinger oss til å sjekke kompasskursen vår på ny og på ny, blir vi slitne. Vi lar det ofte rokke oss og gjøre oss usikre, kanskje fordi vi ikke har råd til å gå oss vill på reisen. Om vi mangler, eller er i ferd med å miste, troen på våre barn til å lede vei, hvor bør vi da se for å få god veiledning?

Stol på deg selv

Når du hører uttrykket "stol på barnet ditt", hvilken sang hører du da fra ditt hjertes hjerte? Hvis du virkelig lytter innover hva hører du? Føles det OK å la barnet gråte uten trøst, for å sikre at hun ikke blir bortskjemt, eller føles det riktig å holde henne tett og trøste henne? Føles det rimelig å nekte et sultent lite barn mat fordi du trenger å etablere en spiserutine, eller føles det rett å mate henne når hun er sulten? Hvor fører magefølelsen din deg på disse sakene? Blir du ledet til avstand eller til nærhet til babyen din?

De fleste av oss mødre og fedre blir ført tilbake til våre babyer om vi er sannferdige mot oss selv. Alle blir ikke det og det er greit. Men mange ønsker mer tilknytning når de virkelig kjenner etter, og det er også greit. Det kan være ganske vanskelig å lytte nøye til sangen i vårt eget hjerte. Ingen har noen gang lært oss at vår viktigste ledestjerne i arbeidet med vårt eget liv er oss selv.

Hvordan unngå konflikten?

Hvordan kan vi som ønsker det, komme til et sted hvor vi er sikre nok på egen dømmekraft at vi tør å la våre babyer lede an?

Vi trenger kunnskap. Vi må lære alt vi orker å gripe fatt i. Vi må lære nok til at vi klarer å skille kunnskap fra meninger. Vi må lære nok til at vi tør å balansere kunnskapen opp mot egne behov og ønsker. Vi må gå tilbake til ekspertene og til familie og venner, og vi må snakke med dem, lytte til dem, eller lese deres artikler og bøker.

Med noen av dem vil vi oppleve at vår stemme ikke har noen plass i dialogen, og at deres innspill og råd føles fremmed for oss. Vi må være åpne og ta inn hva de har å gi oss før vi forkaster det som ikke passer. Kanskje er det ubehagelige, men viktige sannheter de byr oss. Og de bør vi ta i mot og vokse med.

Med andre vil vi finne en resonans i våre egne hjerter, og vi lærer å stole på både kunnskapen og meningene disse kan dele med oss. Her må vi sørge for at vi ikke slutte å stille spørsmål, for vi kan fort gå oss vill i enighetens behagelige nett.

Vi bør ikke forkaste kunnskap i kampen mot myter og meninger. Solid forankret kunnskap gir oss den beste og sterkeste beskyttelsen som vi trenger for å stå imot destruktivt press. Vi trenger å sile alt vi leser og hører gjennom den beskyttende hinnen av kjærlighet som dekker vårt hjerte.

Ja!

Så neste gang du opplever konflikt med barnet og hjertet ditt på den ene siden, og uønsket press på den andre, og du spør deg selv om du kan stole på dine instinkter og på at barnet kan lede an på livsreisen, er min mest oppriktige og dypfølte mening — fra mitt hjerte til ditt — å hviske tilbake:

Ja!

Litteraturtips

• "The Science of Parenting", av Margot Sunderland
• "Why love matters", av Sue Gerhard
• "Attached at the heart", av Barbara Nicholson og Lysa Parker
• "Raising Our Children, Raising Ourselves", av Naomi Aldort

Tilknytningspedagogene ved Ingrid Prøsch har blitt intervjuet av journalist Kari Mathilde Hestad fra magasinet Foreldre&Barn om det å gi barn trøst. Her er et kort utdrag av artikkelen:

Ingrid Prøsch, fagpedagog ved kompetansesenteret Tilknytningspedagogene, mener at det viktigste for et gråtende barn er å bli tilstrekkelig sett av dem han er knyttet til.

– Det er ikke for mye oppmerksomhet som oftest skaper sutring, men for lite. Barnets følelser blir nemlig ikke borte, selv om foreldene avleder eller avfeier barnet som gråter, mener Prøsch.

Å pusse barns tenner er et av de små gjøremål i hverdagen som ofte blir til en kamp i de tusen hjem. I denne artikkelen skal vi se litt på hvordan man kan legge opp til gode tannpusserutiner slik at man unngår de største problemene.

Det er ikke ofte en tilknytningspedagog advokerer både avledninger, belønninger og tvang. La det stå fast at vi mener fullt og helt at slike virkemidler ikke skal brukes som en daglig del av livet med barn. Man skal ikke bryte barns tillit, og man skal ikke underlegge dem fysisk maktbruk. Så er det de berømmelige unntakene, som med de fleste vitkige ting her i livet, og vi setter denne grensen ved viktige negative helsekonsekvenser av de valg som tas.

Når all vår beste innsats for å få til samarbeid og dialog ikke når frem i slike spørsmål, ser vi på avledning som bedre enn belønning, og belønning som bedre enn tvang. Vi vet at barn er forskjellige, og at noen ganger virker ikke noen punkt selv på den lengste listen med gode råd - så derfor har vi avslutningsvis også tatt med et avsnitt om maktbruk. Manipulasjon, som i betydningen "løgn", vil vi unngå også i slike spørsmål. Heller makt enn løgn. Så da er prioriteringslisten vår satt, og gode tillitsfulle relasjoner og samarbeid er som alltid målet.

Så hvordan få til godt tannpussesamarbeid?

I boken "The Science of Parenting" (2006) finner vi et kapittel som heter "The Chemistry of Love" (kjærlighetens kjemi). Her skriver forfatteren av boken, Margot Sunderland, blant annet om hva som skal til for å legge til rette for at barn kan utvikle og vedlikeholde evnen til å vise kjærlighet og empati.

Blant annet skriver hun en liste med spørsmål man kan stille seg selv om hvordan man lever med barna sine. Disse spørsmålene retter søkelyset på noen av de øyeblikkene hvor den nære tilknytningen mellom foreldre og barn kan komme til uttrykk.

Det er viktig å ikke bare fortelle barn at vi elsker dem, men også å oppføre oss på en måte som gjør at de virkelig kjenner at det vi sier er sant.

Sunderland foreslår at du tenker tilbake på en dag nylig hvor du var mye sammen med barnet ditt, og stiller deg disse spørsmålene:

Er du flink til å rose barna dine? Sier du ofte "så flink du var nå"? Tenker du at ros er noe som bygger en god selvtillit, viser at vi er glad i barna og er en positiv forsterker på god oppførsel? Tenker du over at for mye "så flink du var nå" kan gå på barnas selvfølelse løs?

Det har kommet spørsmål om skillet mellom selvtillit og selvfølelse etter det forrige blogginnlegget om ros. Mange ønsker å høre mer om dette, så da utdyper vi temaet litt.

Spørsmål: Hvordan kan jeg bidra til at barnet mitt utvikler et positivt blikk på seg selv, på livet sitt og på verden?

Svar: Gjennom hele barndommen går barn gjennom ulike faser hvor de tviler på seg selv. De sammenligner alltid seg selv med andre, og ofte gir de seg selv det korteste strået. Som foreldre kan vi forsøke å motvirke denne naturlige tendensen ved å bidra til utvikling av en mer positiv tankegang.

Det er viktig at du virkelig lytter til barna, og hjelper dem å overvinne de negative tankene og forestillingene de har. Dette er selvfølgelig enklere om du også tenker positivt.

De siste årene har flere forfattere anbefalt at foreldre avstår fra ros og kritikk av barn. De ser på ros som en form for manipulering av barnets atferd, mer subtil enn å gi skyldfølelser og kritikk, men skadelig likevel. Jeg har sett foreldre som roser på denne måten. Men jeg har også sett ros gitt på en måte som jeg mener er normal og sunn. Etter mye tanke og diskusjon med kolleger, tenker jeg nå at det å unngå alle bruk av ros er å kaste barnet ut med badevannet.

Selv om vi bør avstå fra skadelige, kunstige former for ros, så finnes det en mer ekte type som kommer fra hjertet, og som gir våre barn det de trenger mest: ekte kjærlig støtte.

Grunnsyn

Tilknytningsomsorg baserer seg på et menneskesyn som ser alle mennesker som likeverdige. Og selv om det burde være unødvendig å presisere, så innebærer dette at man ser på barn som likeverdige voksne. Individets integritet er ukrenkelig og alle mennesker er sosiale og kommunikative og har krav på å bli sett, hørt og forsøkt forstått.