I Foreldre & Barn er det i en flott artikkel om tilknytningsomsorg, skrevet av Marit O. Bromark. I artikkelen møter vi Ingvild Melby og hennes familie. Ett av Melbys gullkorn er:
"Det er barna som skal løsrive seg fra oss, ikke omvendt".
Tilknytningspedagogenes Ingrid Prøsch er intervjuet i artikkelen og vi leser blant annet følgende:
Ifølge fagpedagog Ingrid Prøsch er tilknytningsomsorg mer et menneskesyn enn en metode. – Det er strengt tatt ikke oppdragelse, men en måte å forholde seg til barn på, sier hun.
Satt på spissen kan attachment parenting [tilknytningsomsorg] skilles fra annen barneoppdragelse på følgende måte:
GARTNERMODELLEN: Barnet anses å ha alle sine egenskaper i seg fra fødselen av, og foreldrerollen er å gi næring til det frøet man har fått. Barnas signaler og behov skal tas på alvor fra de er nyfødte, og man er like opptatt av emosjonell utvikling og barnets selvfølelse, som av ytre adferd. Sterk fysisk nærhet og tilknytning mellom barn og foreldre er viktig, og det oppfordres til selvregulert amming, mye bæring og samsoving.
POTTEMAKERMODELLEN: Standard norsk barneoppdragelse betrakter barnet som en leirklump foreldrene kan forme. Omsorgen er adferdsrettet og bruker i varierende grad belønning og straff som metode for å forme barnets adferd. Såkalte skrikekurer kan benyttes for å lære barnet å sove, timeout kan benyttes for å lære barnet å oppføre seg skikkelig. Barnet får mye ros når det gjør noe riktig, for å forsterke positiv oppførsel.
Prøsch er leder av kompetansesenteret Tilknytningspedagogene, som arrangerer foreldrekurs, har småbarnsgrupper og barselgrupper og gir individuell veiledning til familier.
– Et barn som gråter er ikke «bare ute etter oppmerksomhet», men har et behov for å bli sett og skal alltid tas opp. Vi mener at et behov som møtes, vil bli borte, mens behov som ikke møtes, vil vokse seg sterkere eller gå over i andre uttrykk, sier Prøsch.
Hun mener skillet mellom tilknytningsomsorg og annen barneomsorg er kunstig, fordi det er vel så mange likheter som ulikheter. Likevel finnes det noen nøkkelfaktorer som skiller:
– Barn må ikke spise opp grønnsakene sine for å få is til dessert. Å la babyer skrike seg i søvn, er helt utelukket. Man bør unngå rosende uttrykk som «Så flink du er!».
– Hva er galt med ros?
– Mye ros skaper ytre selvtillit, men gjør lite eller ingenting for selvfølelsen. I stedet for å si «Du er flink som dekker på bordet,» poengterer vi at barnet gjør noe som er nyttig både for andre og seg selv.
Les hele artikkelen her:
http://www.klikk.no/foreldre/familieliv/article768219.ece
Bildet av Melby og barna er hentet fra artikkelen, og tatt av Anne Elisabeth Næss