Her er et hjertesukk fra en barnehagemamma:

"Dette er visst noe nytt de har begynt med i bhg til min fireåring. Det første han sa da jeg hentet i går var "x, x og x klarte ikke å være stille, så vi fikk ikke rosiner". I dag sa han "i dag fikk vi rosiner, fordi jeg var streng på de som ikke ville være stille. Det hjalp at jeg var streng!".

Dette kjenner jeg at jeg IKKE liker. Slik jeg ser det så fører dette til at de stille barna blir negativt innstilt til de som har vanskelig for å være stille og at noen utnevner seg som veslevoksne "oppassere". Sånn som min. Jeg synes ikke det er barns jobb å passe barn - ikke på den måten der."

Jeg er helt enig med deg i at dette er ikke bra. Dette vitner om et utdatert barnesyn og en pedagogisk hjelpeløshet og korttenkthet det er skuffende å lese om. Ennå tristere er det at denne holdningen er svært utbredt blant pedagoger på alle trinn - fra barnehager til videregående skoler.

Feil 1) Man lærer barna opp til å være politi for hverandre

Akkurat som du sier så skjer nettopp det at noen barn utnevner seg som de som skal passe på andre. Jeg støtter deg helhjertet i uttalelsen om at det er ikke barns jobb å passe barn - ikke på den måten der. Det at barn føler seg ansvarlige for at regler blir fulgt er jo bra, så lenge de tar ansvar for seg selv. Mange barn skyr ikke ansvar, og tar gjerne på seg jobben med å ta ansvar for andre barns oppførsel også. Dette må vi voksne forsøke å hjelpe dem med å håndtere, ikke systematisk legge til rette for. Dessuten er det dessverre slik at hvor enn velmenene disse barna er, er slik oppførsel ikke akseptert blant barna selv. Et "sjefete" barn har det ikke alltid så lett sosialt.

Andre påtar seg politirollen for å sikre seg at de får den belønningen som er utnevnt. Små barn skal lære at det de selv gjør innvirker på den hverdagen de får. I det man går systematisk inn for å lære dem at den hverdagen de får avhenger mer av gruppen enn av dem selv, da kan vi skape en tillært hjelpeløshet. Man kan føle seg hjelpeløs i forhold til å tro at man (langt på vei) kan skape seg det livet man ønsker seg. Dette er litt store og abstrakte tanker for barn, og barna tenker ikke bevisst på slikt. Men det vil legge seg i dem på ett eller annet nivå - bevisstheten om hvorvidt man er en aktør eller bare en brikke i eget liv.

Vi må legge til rette for at aktører fremelskes. Rosinmetoden vil kun undergrave aktørene og vil kunne omgjøre dem til brikker, eller forvrenge dem til i stedet for å agere positivt på egne vegne så agerer de som politi for andre. Altså blir det å kontrollere andre veien til suksess. Dette skjer selvsagt ikke over natten etter noen uheldige eksponeringer, men barn som over tid systematisk utsettes for denne tankegangen vil svært ofte adoptere den.

Feil 2) Man bruker belønning for noe allerede positivt

Det å lære barn å se at det man gjør virker inn på andre, på godt og på vondt, det er viktig. Hvordan man lærer det er ikke likegyldig. Det er i utgangspunktet en uskyldig tanke det å belønne barn som gjør noe bra - å sitte stille i samlingsstund for eksempel.

Men det å sitte stille i samlingsstunden bør gi en umiddelbar "belønning" i det at det da skjer hyggelige ting i den samlingsstunden, ikke at man får en ekstra premie etterpå. Skal man først ha en samlingsstund, så må man ha tillit til at den er positiv og verdifull nok til at barna ønsker å sitte stille og delta. Har man ikke denne tilliten til aktiviteten bør man kanskje revurdere hele opplegget?

De som allerede klarer å sitte stille trenger ikke denne ytre motivasjonen, tvert i mot - den kan skade en allerede god indre motivasjon for dem. For de som er interessert i å lære mer om dette anbefaler vi å lese Punished by Rewards av Alfie Kohn.

Feil 3) Det er ikke motivasjonen det skorter på

De som ikke klarer å sitte stille sliter sjelden med motivasjon med manglende ferdigher. Alle barn ønsker å være en del av en gruppe, de ønsker å mestre og de ønsker å gjøre det bra. Dermed kan vi trygt gå ut fra at de som ikke klarer å sitte stille ikke trenger insentiv, de trenger mer hjelp og trening. Det å sitte stille er ikke et viljespørsmål for mange av de urolige barna, det er et ferdighetsspørsmål. Det å straffe barn fordi de ikke har utviklet de ferdigheter man synes de bør ha mestret er i beste fall trist og kunnskapsløst, i verste fall bare slemt.

Mange hevder at det å holde tilbake en belønning ikke er straff. Men det er straff. For barna oppleves det som at noe positivt har blitt tatt fra dem - uavhengig av hva den voksnes intensjon måtte være. I det man har annonsert rosinbelønning, vil barn oppleve det som en straff når rosinene uteblir.

De barna som har klart å sitte stille opplever en urettferdig kollektiv avstraffelse som strider mot demokratiske grunnprinsipper. De barna som ikke klarte å sitte stille straffes for manglende ferdigheter. Begge deler er like ille.

I tillegg er dette et glimrende utgangspunkt for å stigmatisere utsatte barn.

Feil 4) Man gjør barn som ikke er stille til syndebukker

Det å være den som gjorde at en gruppe ble straffet kollektivt, altså være den som gjorde at rosinene uteble, er en tøff posisjon å inneha for alle, og særlig for barn.

Tar vi utgangspunkt i at stillesitting kun er viljestyrt, så lærer kanskje dette barnet å sitte stille neste gang. Tar vi takhøyde for at dette barnet også er godt likt og godt integrert både blant barn og voksne allerede, og at barnet er et robust barn, så har kanskje ikke så mye skade skjedd om slike episoder oppleves sporadisk. Dette er best case scenario, som ikke er spesielt sannsynlig. Disse barna kan man nesten alltid snakke med uten trusler om straff eller bruk av ytre belønning, og få den ønskede respons.

Det barnet som ikke klarte å sitte stille, er kanskje ikke den mest populære i gruppen i utgangspunktet. I hvertfall sørger man effektivt for at vedkommende lett kan bli uglesett som syndebukk av de andre barna. For et barn blir da veien kort til å si "Per er slem!" - for det var jo han som gjorde at de ikke fikk godbiter på en hverdag. Barn er umiddelbare og konkrete - og de stoler på oss voksne. Så dersom en voksen stiller krav om noe til en gruppe tenker barna umiddelbart at det kravet er noe man er forventet å kunne klare. Og det tenker de med rette.

Det er bare det at de voksne svært ofte stiller urealistiske krav uten pedagogisk forankring. Det vet ikke barna. Hos dem er veien kort til å stemple de som ikke møtte kravene som den som tok rosinene ut av nevene deres. Slik tenker barn. Og slik blir "Per slem!"

For Per som ikke klarte å sitte stille, og som også tenker at de voksne kun stiller reelle krav til barna, kan tankene som skader selvfølelsen være svært nærliggende. Det er ikke lett å gå trygg og glad inn leken når man har skammen over å være rosinstjeler hengende over hodet, eller når de andre barna ser stygt på deg. Og barna speiler seg alltid i de voksnes øyne - og i de øynene ser man kun skuffelse.

Vi er alle forskjellige

Det er svært sannsynlig at barn som tross løfter om ytre belønning og forventinger om en hyggelig samlingsstund, ikke klarte å sitte stille mangler noen ferdigheter. På samme måte som at vi lærer å lese på forskjellig tid, lærer å telle og å si "r" på ulik tid, lærer å gå/sitte/krype på ulik tid - slik er det også med en rekke andre adferdstyper.

Blant annet er dette med å kontrollere kroppslig uro en ferdighet som mange skal høyt opp i skolealder før de mestrer. Det å kontrollere impulser er en ferdighet, det å takle emosjonlle påkjenninger er ferdighetsbasert. Det er en rekke ferdigheter, også fler enn de som er nevnt nå, som medvirker på det å kunne sitte stille og være rolig.

Vi må kunne forvente at pedagoger som arbeider med barna våre har grunnleggende kunnskap om disse ferdighetene, og hva som skal til for å utvikle og trene på dem. Vi må kunne forvente at man har strukturer i barnehager og skoler som legger til rette for alle, uansett ferdighetsnivå. Vi må kunne forvente at pedagogene klarer å ivareta både de som har utviklet ulike ferdigheter og de som trenger mer trening. Og ikke minst; vi må kunne forvente at pedagogene ikke legger opp strukturer som er til direkte skade for barnas motivasjon eller selvfølelse.