Sokrates snakket om at den som vet det rette, gjør det rette. Med andre ord; kunnskap fører nødvendigvis til handling. Disse handlingene er da ansett som rasjonelle. En slik intellektualisme har kloke filosofer argumentert mot helt siden Sokrates tid, men den dag i dag lever den et godt liv, særlig blant foreldre. Det er kanskje ikke alltid en bevisst holdning som speiles, men det at kunnskap skaper et moralsk imperativ er utbredt.

Vi foreldre vil selvsagt alltid det beste for barna våre. Men hva er det beste? Vi søker ofte til vitenskap og kunnskap når vi skal finne "det beste". Og det er bra. Kunnskap og vitenskap er bra. Det at en mytebefengt arvet erfaringsbase blir belyst med vitenskapens lykter er et udelt gode.

Problemet oppstår når man legger til grunn et slikt Sokratesinspirert vitenskapssyn, som medfører at vi er forpliktet til å handle etter kunnskap. Mange foreldre opplever det nok slik. At ny kunnskap krever at vi handler annerledes. Dersom vi ikke gjør det er avslører vi enten kunnskapsløshet eller karakterbrister.

Kunnskap avspeiler ikke sannhet. Sannhet er en konstruksjon, og kommer an på øyet som ser. Men innenfor gitte felt er noe som heter fakta. Og fakta bør man forholde seg til. Men når vi opplever en moralsk forpliktelse til å handle etter alle disse fakta risikerer de fleste av oss å forstrekke alle foreldremuskler vi har, og vi kjører rett ut i den store Dårlig Samvittighetsgrøfta.

La oss ta kosthold som et eksempel. Vi vet at vi alle bør spise mye frukt og grønnsaker. Vi vet at mat laget med naturlige råvarer fra bunnen av er sunnere for kroppen vår enn fabrikkmat. Vi vet at for mye sukker og usunnt fett er dårlig for kroppene våre. Men det er uhyre få som lever strengt i henhold til denne kunnskapen. Vi lar ikke kunnskapen om det beste styre alle valg, og velger ofte alternativ som er nest best. Heldigvis. Men vi lar kunnskapen gnage på samvittigheten vår. Desverre. Fordi mange opplever innerst inne kunnskap som en moralsk forpliktelse.

Eksemplene kan tas gjennom store deler av hverdagen vår. Vi flommes over av god kunnskap om alt mulig. Vi vet at mange av produktene vi kjøper som er laget i fabrikker som bruker barnearbeidere, vi vet at mye av maten vi spiser er sprøytet med gift, vi vet at mosjon er sunt for kroppen, vi vet at det er mye midd i husstøv, vi vet at nestlé bidrar til at barn blir syke og dør. Men handler vi alltid i tråd med det vi vet? Burde vi det?

Og det er kanskje det viktigste spørsmålet denne artikkelen ønsker å belyse. Bør vi la kunnskapen styre våre handlinger? Ingen av oss klarer å velge kun "det beste". Det er ikke alltid vi vil. Det er ofte kunnskap fra ulike felt må veies opp og man må balansere den mot hverandre for å finne ut hva som passer oss og vår familie.

Kunnskapen må ikke bli en fiende men en venn. Når kunnskapen blir moralsk, altså imperativ, blir den ofte en fiende. Den fritar oss for kontroll og ansvaret for egne valg. Dersom vi forholder oss til kunnskap som en mulighet, som noe som gjør at vi kan fatte informerte valg for oss i den situasjonen vi er i, blir den en venn. Da beriker den våre liv.