Liten jente ruller spaghetti opp på gaffelen

Selvregulert amming/flaskemating, barnestyrt mattilvenning, selvstyrt spising. Det er mange begreper som svirrer rundt i mediene om barn og mat om dagen.

Det er så mange hensyn å ta når det gjelder mat. Barnets næringsbehov, selvreguleringsmekanismer i barnet, sosiale konvensjoner, økonomi, bordskikk og familiebalanse er noen av stikkordene i den store sekken av spiserelaterte tema.

I denne artikkelen tar vi for oss dette med å la barna bestemme hva de spiser. Utover høsten kommer flere artikler hvor andre av disse temaene tas opp.

Hva innebærer egentlig det å la barna selv bestemme hva de skal spise? Hvorfor er det viktig å la barna bestemme selv?

Legg grunnlaget for et sunt forhold til mat og spising gjennom selvregulering

Friske spedbarn som er født rundt termin vet selv når de er sultne. Ved å la barna spise når de gir signal om å være sultne er viktig av mange grunner. I denne sammenhengen er det viktig at barna har et helt naturlig forhold til mat. Mat er ikke noe man skal lengte etter eller vegre seg mot. Man får mat når man er sulten, og når man er mett slutter man å spise. Det er verken knapphet eller overflod. Det er riktig mengde. Friske spedbarn vet selv hva som er riktig mengde. Du kan lese litt om selvregulert amming på Ammehjelpens hjemmeside. Flaskemating kan også skje etter de samme prinsippene.

Fast føde på barnas premisser

Babyled weaning, eller barnestyrt mattilvenning på norsk, kan ses på som en videreføring av den selvregulerte ammingen/flaskematingen. Les Tine Greves artikkel om gjennomføring av slik mattilvenning. Vær forberedt på at det tar tid før de fleste barn naturlig velger å spise mettende måltider. Pass på å ikke falle for fristelsen med å mate barna, det kan fort rokke ved barnas naturlige forhold til metthet. Om de opplever at foreldre blir ekstra glade når de selv er for mette, kan det skape en uheldig assosiasjon til metthet og mestring.

La barna velge selv hva de vil spise

"Det er de voksne som bestemmer hva man skal spise, og barna som bestemmer hvor mye de vil spise." Dette er et prinsipp de fleste har hørt på helsestasjonen og andre steder. Det er i utgangspunktet et godt prinsipp. Men husk på at når barna skal bestemme hvor mye de skal spise av en gitt matvare så må de kunne velge "ingenting".

Jo mer man blander sammen maten, jo større sjanse er det for at barna ikke vil smake. Dersom man serverer pasta, fisk og grønnsaker hver for seg, øker sannsynligheten for at barna vil spise. La barna selv velge hva de vil spise av det som er på bordet. Om de vil spise bare pasta en dag og bare fisk en annen dag, så er det ok. Pass bare på at det settes frem variert og sunn mat til alle måltider. Det er næringssammensetningen sett over tid, for eksempel en uke, som er viktigst, ikke hvert enkelt måltid. Barn som opplever å selv ha kontroll over hva de spiser er ofte mindre opptatt av å utøve denne kontrollen enn barn som opplever å ha lite kontroll.

Pass nøye på å ikke belønne spising med "du kan få flere kjøttboller når du har spist litt brokkoli først", eller "du får kun ost om du også spiser brødskive" - eller enda verre: "du får dessert kun hvis du spiser opp middagen". Aldri tving noen til å smake på nye ting, og pass på å ikke servere det samme for ofte. Om barna vil spise bare pålegg og ikke brød til frokost en dag, så er det ok. Dette går i faser, og de fleste kommer til å spise helt vanlige sammensetninger av mat etterhvert om det ikke legges for mange føringer på slikt. Det kan selvsagt være et økonomisk argument mot dette, men ikke et "oppdragelseselement". Ved å ikke sette frem mer av en gitt matvare enn det er økonomisk forsvarlig for dere at barna spiser til ett måltid så løser man det. Igjen blir det å finne balansen i egen familie et stikkord.

Om du vet helt sikkert at noe av maten på bordet er mat som barnet liker, og barnet likevel ikke vil spise, så ikke legg fokus på det. Ikke lag en annen mat, og ikke kommenter at barnet ikke spiser, spiser lite eller burde spise mer. Friske barn som har kontroll over eget matinntak, vil spise når de er sultne. Kommer barnet en halvtime etter måltidet og ber om mat, så gi ham det. Du merker fort om dette utvikler seg til en vane, og da kan du gripe fatt i det. Skjer det sporadisk, så ikke nekt barnet mat for å forebygge vanen - ta det om det blir et problem.

Aldri ris eller ros

Ingen barn må noen gang tvinges til å spise opp maten sin. Man bør heller ikke "oppfordre" så mye til å spise mer eller spise opp. Oppfordringer brukes ofte som en subtil form for tvang. Det er forståelig at mange foreldre river seg i håret i frustrasjon over at barna spiser mindre enn de voksne synes de bør. Men friske barn som får regulere selv hva de spiser på de måtene som er beskrevet ovenfor, får i seg nok mat. Sørger du for at det er sunne tilbud barna liker så vil barna spise det de behøver. Her bør mange foreldre gjøre en jobb med seg selv og sine holdinger - og tørre å stole på barna.

Matlyst går i bølgedaler for de fleste, det gjelder både barn og voksne. Noen dager har man mye mindre matlyst enn andre dager. Det å tvinge barn til å spise opp, eller spise spesielle matvarer de ikke vil ha den dagen, bidrar til å ødelegge barns naturlige forhold til mat og spising. Dette kan fort ødelegge selvreguleringsmekanismene i barna. Mat og spising kan bli en arena for maktkamp og kontroll i stedet for en arena for næring og sosial tilknytning.

Det er akkurat like ille å rose barn for å spise som å tvinge i dem mat. Overraskende ofte hører man "Så flink du var å spise opp", eller "Så flink du var å smake på fisken din". Dette flytter fokuset bort fra næring over på mestring. Man kan fort skape assosiasjoner mellom full magesekk og det "å være flink". Det å spise bør ikke ha noe med prestasjon å gjøre. Det å være alt for mett kan ikke roses med "så flink du er".

Det er ikke usannsynlig å tro at bruk av ris og ros ved måltider kan være med på å utløse spiseforstyrrelser hos barn.