Ingrid PrøschDet har rullert en debatt om barn og søvn i mediene den siste tiden. I et debattinnlegg i Dagbladet den 14.3. skriver Ståle Pallesen i et forsvar for den såkalte "Ferbermetoden" og andre skrikekurer: "Dette er et læringsprinsipp som innebærer at atferd som ikke etterfølges av ønsket respons gradvis slukkes ut. Den atferden Ferbermetoden tar sikte på å slokke ut er signaler (som gråt og rop) fra barnet om sosial kontakt på et tidspunkt da barnet trenger søvn."

Og nettopp her ligger stridens kjerne. Pallesen bruker velkjente, og fremdeles respektløse, hersketeknikker i sin beskrivelse av motstanden mot Ferbermetoden og andre adferdsregulerende metoder. Alle disse metodene innebærer å overse barns signal. Han kaller motstanden uvitenskapelig og ideologisk, ja til og med barnefiendtlig. Dette vitner, i beste fall, om en dyp ignoranse innenfor et fagfelt vi burde kunne gå ut fra at Pallesen som professor behersket bedre. Det er generelt en stor skillelinje i miljøet langs adferdteorier og humanistisk baserte teorier. Og det å feie bort hele den ene siden av fagfeltet man selv ikke tilhører, som uvitenskapelig, ideologisk og barnefiendtlig er mildt sagt dramatisk.

Og det er nettopp det Pallesen fremhever som bra i sitatet over, som det humanistiske vitenskapelige teorigrunnlaget avviser. Det å objektifisere et menneske som man gjør når man gjør det til gjenstand for adferdsregulerende metoder som "ekstingsjonsmetoder" er ikke noe man bør ta så lett på som Pallesen gir uttrykk for. Og jeg vil be alle legge merke til at det er ikke behovet for sosial kontakt Pallesen og hans teorifeller vil til livs, det er de ytrede signalene om behovet. Så om barnas behov vedvarer bryr man seg altså ikke om - målet for metoden er at barnet slutter å gi signaler om behovene. Det er ofte barnets tro på at det nytter å be om å få behov møtt som slokkes. Og det blir ansett som suksess i adferdsmetodene.

Mamma klapper liten baby på hodetOg her er det mer humanistiske metoder tar utgangspunkt i at små barns behov skal møtes. Og videre at behov som møtes vil gå over. Man ønsker å imøtekomme behovene, ikke kneble signalene. Det er blant annet denne kneblingen som skaper stress, og kan skape dype sår i barnets selvfølelse. Det å avvise sosiale behov som uviktige og noe vi kan ignorere så lenge det er natt, er dypt betenkelig. Man må gå bak adferden og spørre seg hvorfor disse behovene oppstår, hvordan man kan møte dem, og man må og ta tiden til hjelp. Barn som våkner om natten har slett ikke nødvendigvis et adferdsproblem eller søvnproblem slik mange adferdsteoretikere liker å hevde. De fleste av dem er normale sunne barn, som trenger litt støtte på å få sovne igjen, og som bruker litt tid på å bli natt-trygge nok til å klare natten uten kjærlig voksen støtte.

"Det finnes ingen vitenskapelig støtte for påstanden om sammenheng mellom ekstinksjonsbehandling og hjerneskader hos barn. Derfor kan man fortsatt trygt bruke veldokumenterte behandlingsformer basert på ekstinksjon mot søvnløshet hos barn." skriver Pallesen. Dette medfører ikke riktighet. Vi har god informasjon på hva ignorering av spedbarns behov kan medføre. Vi har god informasjon om hva jevnlige kortisolbad av hjernen kan medføre. Det som er så synd med disse metodene er at de virker i forhold til sitt mål på kort sikt. Barna slutter ofte å signalisere sine behov. Men de slutter ikke å ha behovene. Så dette er en metode med store, mulig livslange, bivirkninger.

Liten babyDet å postulere at man trygt kan overse den kunnskap som finnes om skadevirkninger av ignorering og ensom gråt er vitenskapelig galt. Det å ta kunnskap og gjøre om til adferdsråd som skal kunne passe alle gjør kunnskapen moralsk, og dermed blir uttalelsene hans også moralske. Moralsk forkastelige. Pallesen tolker kunnskapen i feltet kun iført sine briller, og vil ikke se feltet fra andre vinkler enn eget ståsted. Det å titulere seg som professor for så å gi slike ensidige råd er betenkelig.

Kontroversielle råd man som Ekspert gir, bør inneholde all kunnskap om gjeldene behandlinger man anbefaler, også bivirkninger. Og så bør man la de som får rådene få fullt spillerom til å vurdere mulige virkninger vs mulige bivirkninger, for så å velge den løsning som passer best for eget barn og egen familie. Det å latterliggjøre og ignorere dokumenterte bivirkninger av en metode er høyst uprofesjonelt. Ekspertene bør kanskje snart begynne å stole på at de fleste foreldre kan klare å velge godt for seg og sine ut fra et nyansert faktabilde. Pallesen kritiserer i artikkelen sin Kristine G. Hardeberg for å være unyansert. Det er hva jeg kaller å overse bjelken i eget øye!